LINDESNES: — I dag ringte det ei dame fra Kristiansand og lurte på om ikke det var på vår countryfest alt var lov. Det kunne jeg for så vidt bekrefte. Dermed kommer det en hel gjeng med kvinnfolk fra den kanten, sier Tor Sverre Holmesland og smiler i skjegget. De andre kuguttene i Countryteam HHH ler, og forteller om en lignende telefon foran fjorårets fest på Lian.- Da ringte ei dame fra distriktet og lurte på om det ble utefest. Ellers ville hun ikke komme. Det var nemlig ingen vits med festen hvis hun ikke fikk gjennomført sitt faste ritual med et nummer oppe i skogen der, sier Leon Høiland, mens Tor Sverre Holmesland peker og brøler ut i latter.Stilig ikledd cowboyskjorte, hatt og boots sitter de tre kameratene i nydelig kveldssol på Hilltop Farm. Gården til Leon Høiland på Lian mellom Vigeland og Mandal. Der sauebrek vil bli overdøvet av musikk og hundrevis av feststemte kugutter og -jenter neste helg.- Vi hadde aldri drømt om at det skulle bli så stort, innrømmer gårdeier Høiland, mens han ruller seg en ny sigarett fra sin pakke Tidemanns rød.- Plassen her oppe er unik, og det hadde ikke gått uten at Leon stilte gården til disposisjon, mener Holte.- Ei heller uten deres pågangsmot, svarer Høiland kontant. Strømbrudd og nerver

Det er fem år siden han første gang åpnet gården til storfest på Lian. Sammen med strømbrudd er været det som volder de tre H-ene mest hodebry foran hver countryfest. Dersom været holder denne gangen, venter karene i countryteamet drøyt 2000 besøkende til gården og Hilltop Farm Festival.- Det går rett og slett på nervene løs. Jeg sjekker værkartet minst ti ganger i døgnet dagene før arrangementet, innrømmer Holmesland.Mer enn hundre menneskers dugnadsarbeid avhenger av oppholdsvær for å lykkes. Slike proporsjoner var det ikke i oppstarten av den etter hvert så velkjente countryfesten. Den startet med et vorspiel som ikke ville ta slutt.- Jeg bodde en periode hos Leon på Lian. Der hadde vi ofte vorspiel med mye god countrymusikk. Etter byturene endte vi ofte tilbake til gården. Med stadig flere festdeltakere. Da vi til slutt en kveld ikke kom fra vorspielet en gang, dukket ideen om en countryfest opp, forklarer Holmesland. Han legger ikke skjul på at det har vært mange episoder rundt de tre kameratenes oppvekst og samhold. Med mye festing.- Vi har alltid likt live-musikk. Der andre fant fram platespillere, ryddet vi plass til band i våre egne stuer. Kledde dem opp i skjortene mine og fikk dem til å spille alt mulig. Det var litt vilt, men «himlande» moro, mimrer Tor Sverre Holmesland. Tålmodig kone

Den storvokste bamsen av en cowboy har et sterkt forhold til sine skjorter. De skal henge pent i skapet. Selv om det begynner å bli trangt om plassen.- Jeg har vel bortimot hundre skjorter. Kona, Reidun, er «galen som ei fele» på disse skjortene, og har foreslått å pakke ned noen av dem i kasser. Men de skal henge i skapet. Sånn er det bare, sier Holmesland bestemt. Han lener seg tilbake, blir litt ettertenksom, og skryter av konas tålmodighet.- Vi er heldige som har fått leve ut drømmen på denne måten. Ofte har vi vært av sted både sent og tidlig, og da har de måtte ta alt på hjemmebane. Det krever mye å få dette til år etter år, og vi er takknemlige for at vi får sjansen til det, fortsetter Holmesland mens de andre nikker samtykkende.- Samtidig er det kanskje litt flaut for dem også. Å ha voksne mannfolk som kler seg opp som cowboyer. Kona mi likte i hvert fall ikke at jeg stilte opp på 17. mai i boots og cowboyskjorte, innrømmer Holte, som imidlertid syntes det var helt naturlig å pynte seg på den måten.- Det er mange skapcowboyer der ute. Heldigvis har de sjansen et par ganger i året til å komme ut i offentligheten, forklarer Holmesland. Han smiler bredt, før han igjen blir alvorlig.- Jeg tror det er mange som ønsker å gjøre som oss. Være litt fri til å leve ut guttedrømmen, og være litt annerledes. Det har jeg i hvert fall hørt fra flere. Men de tør ikke før de har drukket litt først, fortsetter han.- Samtidig er vi redde for å bli oppfattet som hovne, som tør å gå i slike klær. I så små forhold som på Sørlandet, skal det ikke så mye til for å skille seg ut. At noen kanskje mener vi er litt «harry», er mye bedre, mener Holte. Uheldig lysmontør

De tre staute karene går gjennom mange års minner. Latteren og smilet sitter løst ettersom historiene blir fortalt. Nok en gang.- I forberedelsene til en av de første festene skulle vi montere lys i en stolpe på gårdstunet her oppe. Min far hadde liggende et par stolpesko, og fikk denne jobben, begynner Frank Robert. Han humrer for seg selv allerede, mens de to andre bare rister på hodet og ler med.- Mens han var alene igjen på gården, skulle vi ordne noe på Vigeland. Jeg kommer aldri til å glemme synet som møtte oss da vi kom tilbake. Der satt min far. På toppen av telefonstolpen. Med beina i kryss, der det ene støttet på en av klatreskoene, og røykte. Der hadde han sittet i over en time etter å ha mistet en av stolpeskoene så fort han hadde kommet til topps. Uten telefon og andre folk på gården hadde han ikke annet valg enn å vente. Det var et fantastisk syn, mimrer Frank Robert mens latteren runger ut over Lian.I løpet av alle årene med samarbeid har det blitt mye latter. Men også noen uenigheter.- Det er aldri verre enn at vi er ferdige med det etter en liten utblåsning. Egentlig er det en styrke å kunne ta tak i ting man er misfornøyd med. Få det opp og ut og komme seg videre. Uansett glemmer vi det etter to pils og en pizza. Vi er enkle sånn, sier Høiland og ler.Gutter er gutter. Og cowboyer{hellip}jan.erik.stiland@fedrelandsvennen.no