Han lar fingrene gli over et par solide tømmerstokker i gangen. Her har den stripete borebillen, eller motten, virkelig hatt et festmåltid. Ganger og hull etter biller på glefsende vandring er tallrike.
Det er ytterst knappe åpningstider på museumsbygningen på Vesterhus. Åpne dører og omvisning finne du bare noen helger på sommeren. Men skadedyrene har gitt blaffen i dette og er ubedt på plass året rundt. Og det i slike mengder at det har vakt bekymring hos eierne, Høvåg Museums— og Historielag.
Nå har de virkelig bestemt seg for å gå drastisk til verks. Med gass skal vondt fordrives, og for at dette skal være skikkelig effektivt, må hele huset pakkes inn i plast i 24 timer. Da skal metylbromiden ha gunstig effekt i mange år fremover.
— Det skal virkelig bli godt å få gjort noe med dette, skadedyrene er førsteprioritet. Vi har ikke fått noe fra kommunen, men 100.000 i midler fra fylket til reparasjoner her på Vesterhus. Gassingen kommer på 60.000. Nå håper vi å kunne bruke en del av fylkesmidlene, pluss egne, oppsparte midler til denne jobben, sier Ording.
Men listen over ting som burde gjøres er lengre enn han liker å tenke på. Rundt 600.000 er det kostnadsregnet til. Da er reparasjoner på taket, særlig rundt pipa, viktig. Her lekker det, og fuktigheten er årsaken til det meste av uhumskheten på Vesterhus.
Reddet huset i 1956
Huset danner selve kjernen i museumsvirksomheten i Høvåg. Og er den direkte årsaken til at museumslaget ble skapt. Foreningen ble nemlig stiftet i 1956 som et resultat av at den gamle stua sto i fare for å bli revet. I dag eier laget huset, mens grunnen tilhører Vesterhusgården.
— Nøyaktig hvor gammelt dette huset er, er det ingen som vet. Men trolig stammer det fra andre halvpart av 1700-tallet, sier Ording, mens vi knirker oss rundt på gammel plank og bøyer hodet for å unngå ublide møter med treverket. De må ha vært små før i tiden. Eller så var de vant til å bøye hodet for øvrigheten.
— Vi tror at huset står på sin opprinnelige plass. Men det er nok blitt påbygd i flere etapper. Vi kan tydelig se at mange av stokkene har vært brukt andre steder tidligere, sier Ording. Som kan fortelle at huset faktisk var i bruk som bolighus like fram til rundt andre verdenskrig da Torfinn Vesterhus døde.
— Da var det lagt inn elektrisitet her. Vi har fjernet dette og forsøkt å føre huset tilbake til andre halvdel av 1800-tallet. Så har vi samlet inn og fått gjenstander fra ulike deler av Høvåg, sier han. Og leder an i vandring fra rom til rom.
Populært blant skolebarn på klassebesøk er et stort dukkehus snekret av skipsfører Nils Jørgen Nilsen på frivakter til sjøs. Mottaker var datteren Nelly Amanda. Selv døde Nilsen i Montevideo år 1900. Morsom er også en primitiv vaskemaskin fra Steindal. Her har den lokale oppfinnsomhet virkelig vært imponerende. Ved å sveive rundt «maskinen» tok de påmonterte børstene tak i klærne og ga dem en omgang. Hvor effektivt dette var, vet vel ingen lenger.
Inne i vevstua henger en svart, gammel bjørnefell fra Trøe, brukt til å varme hustrige kropper i sleden vinterstid. Vi finner en skikkelig pottestol fra Kalland - sikkert et fristende alternativ til en iskald utedo når høststormene var på det verste.
Alt kom til nytte. Ikke engang en brukt trådsnelle ble kastet. Det viser en hylle i ett av rommene, her er stolpene laget av sammenspikrete sneller!
Her henger noe som må være Agders største raggsokker, og vi finner støvler med vaskebjørnskinn som dekorativ foring.
Alvorlige, mørkkledde menn stirrer på oss fra et fotografi, «Deputerede ved Broderkretsen Havets årsmøte i Kristiansand» i 1903. I bokhylla «Menneskevennen», Kiellands tragiske «Else» og en flittig lest bibel.
Museet her på Vesterhus er selve kjernen i virksomheten vår, forteller Ording. Ellers har laget en sag på Kornbrekke, en mølle på Isefjær, skolehuset i Gamle Hellesund og en potetkjeller på Hæstad. Både på mølla og skolehuset er ting å gjøre. Og i uthuset på Vesterhus står en solid trebåt som trenger vøling. Men potetkjelleren er - heldigvis - så godt som vedlikeholdsfri.
— Selv om det er mye stengt her, er museet godt sikret. Og naboene bor tett på, forteller Ording og låser godt. Mens de stripete borebillene gumler bekymringsløst videre, uvitende om sin grumme skjebne.