Egentlig er hun fra Polen. Derav det litt fremmedartede navnet. I 14 år har hun bodd i Norge. De siste fire — de tunge, svarte - i Kristiansand.Men nå er Halina på vei tilbake til livet.- Jeg skal få det til. Selvtilliten har vendt tilbake fordi hjelpeapparatet fisket meg opp. De ser at jeg ikke er noen snylter. Jeg er bare en av de mange som har ramlet ned i et sort hull, og som trenger litt hjelp til å komme meg opp igjen, sier Halina. Norsk mann
Hun traff en nordmann, giftet seg og kom til Norge som 26-åring. De fikk en sønn sammen, men ekteskapet gikk i stykker etter tre år. Det satte nok sine spor i Halinas sjel. Men det satte henne ikke ut av spill.Hun flyttet, traff en ny mann som hun levde sammen med i sju år. Et materielt sett godt liv. Solid økonomi, digert hus, to biler.- Jo da, det var flott. Men livet skulle etter hvert lære meg at de materielle verdiene betyr lite når tilværelsen går i knas.Det gjorde den da Halina ble sveket. Hennes nære venninne hadde vært samboerens elskerinne i et par år. Druknet sorgen
— Det var et sjokk. Jeg ble slått i bakken. Jeg husker lite, annet enn at jeg periodevis drakk mye. Jeg smadret bilen i fylla, og måtte sone 24 dager. Jeg mistet lappen, sier Halina.Verre var det at hun mistet fotfestet.Halina er sterk, ressurssterk og sta. Hun innså ikke at hun trengte hjelp. Hun skulle klare seg på egen hånd.Tidlig hadde hun skaffet seg norsk studiekompetanse. Ikke sånn modifisert utgave for utlendinger.- Nei, full pakke, til og med på nynorsk siden jeg bodde på Vestlandet, sier hun stolt. Til Kristiansand
— Hun søkte studielån, fikk plass på reiselivskoordinatorstudiet på Næringsakademiet, og flyttet sammen med sønnen til Kristiansand. Hun kjente ikke et menneske, var aleine og punktert. Hun fullførte skolen, men fikk aldri tatt eksamen. Akkurat den skuffelsen ble en ekstra belastning. Selvmordstankene herjet i hodet hennes.- Jeg skjønte fortsatt ikke at jeg trengte hjelp. Er ikke det rart, for jeg er jo ikke spesielt dum, spør Halina.Den livsfarlige likegyldigheten fikk stadig større plass i livet hennes. Hun lå i senga eller satt foran TV'n. Brøt all kontakt med mennesker. Trakk ut telefonpluggen. Hun klarte knapt handle det nødvendigste, kom ofte tomhendt hjem fra butikken. Holdt oppe av sønnen
Hun overlevde på sosialhjelp, den absolutt eneste hjelpen hun hadde bedt om. Sønnen bodde i lange perioder hos faren, men kom på besøk til Halina annenhver helg og i ferier.En tilværelse med kraftanstrengelser.- Ja, jeg mobiliserte alle kreftene mine når han kom. Fokuset var på ham, ikke meg. Jeg var mor til min sønn. Vi lo og moret oss, gikk på kino - han visste ikke, og skulle ikke vite, om mine problemer.Men noen ganger tårnet problemene seg så høye, at hun måtte ringe eksmannen og avlyse besøkene. Depresjonene, angsten, ensomheten herjet hode og kropp. Hun var utmattet, tom for krefter og mot. - Jeg hadde virkelig ikke lyst til å leve. Men sønnen min reddet meg. Jeg orket ikke tanken på at han skulle måtte klare seg uten mor. Den store smellen
Livet hanglet videre. Så kom smellen. Den store nedturen, som paradoksalt nok skulle bli begynnelsen på oppturen.Sønnen hennes ble alvorlig syk. Etter fire uker i senga hadde gutten tatt av seg 11 kilo. Han kom på sykehus, fikk diagnose på en alvorlig, uhelbredelig sykdom.- I fjor sommer ble vi sendt til Rikshospitalet. Plutselig fant jeg en slags mening i livet og skjønte at jeg trengte hjelp. Men jeg fikk meg ikke til å be om hjelpen.Hun nøyde seg om å be legen om sovepiller, da de to var tilbake i Kristiansand. Den erfarne legen skjønte at Halina slet med mer enn søvnløse netter. En fantastisk lege
— Han var et fantastisk menneske. Han gav meg en lang, god samtale og bare ti skarve innsovningstabletter, ler Halina i dag.Hjelpeapparatet tok kontakt med henne - begrunnet i at hun var arbeidssøkende og mottok ytelser fra sosialkontoret.- Det var Kvalifiseringskontoret som bad om en samtale, og heldigvis hadde jeg mot til å si ja - jeg som var så redd for mennesker.Halina fikk plass på Camillaskolen, på en av kommunens friplasser.- En fantastisk opplevelse!- Hva lærte du der?- At uansett hvem jeg er, hvordan jeg har det og hvor jeg kommer fra, så har jeg fortjent respekt og verdighet. Men det er jeg selv som må hente fram denne verdigheten. Jeg tok meg selv i nakken, og bestemte meg for å komme opp av det svarte hullet. Kontakten med Ingrid
Halina fikk en kjempegrei sosialkurator som hjalp henne til rette. Ved en skjebnens slumpetreff kom hun i kontakt med Ingrid Nilsen - et hjertevarmt, kommuneansatt rivjern - som akkurat nå jobber med å få sysselsatt nesten hundre mennesker med psykiske problemer.- Da Camillaskolen var over i mai, jaktet jeg på en jobb. Jeg var livredd for å havne bak hjemmets fire vegger igjen, med depresjoner, grublerier, isolasjon og passivitet. Jeg trengte noe å gjøre, for å få bekreftet at det var bruk for meg. Jeg ville utrette noe, for å gi tilbake til samfunnet. I takknemlighet over at Kristiansand kommune ikke hadde sett på meg som en snylter og en utgiftspost, men snarere som et langsiktig investeringsobjekt. Kafé Påfyll
Ingrid Nilsen hadde jobb å tilby. På Kafé Påfyll. Et lite serveringssted i Kvadraturen. Men et stort lyspunkt for mange mennesker - på begge sider av kakedisken. Nå jobber hun fire dager i uka på et sted der det er fantastisk å være. Hun er avhengig av fleksibiliteten der, ikke minst fordi hun og sønnen stadig må til Rikshospitalet. - På Kafé Påfyll ordner ting seg alltid, det vil fortsatt ta tid før jeg er helt klar for en vanlig jobb. Jeg tar mange små skritt og skynder meg sakte på veien tilbake til livet. Skrittene må jeg ta selv, men det er fint å ha noen som går ved siden av, sier Halina og gir Ingrid Nilsen en hard klem.Hver uke får hun ladet batteriene hos en psykolog.- Men snart skal jeg videre.- Hvor da?- Jeg håper å kunne jobbe blant mennesker med psykiske problemer. Jeg har en viss kompetanse på hverdagen og vanskelighetene deres. Kanskje kan jeg få meg litt formell kompetanse, utdanning i omsorgsarbeid er en drøm. Og jeg kan fortelle dem at uansett hvor mørk og lang tunnelen er, så fins det lys i andre enden av den. Drømmer og mål
— Hvor og hva er du om fem år, Halina?- For et drøyt år siden hadde jeg verken drømmer eller håp, men det har jeg nå! Hun drømmer ikke om ting. Det viktige er ikke hva hun har, men hva hun er. Hun vil være noe for andre. Og for samfunnet.- Den første drømmen er at sønnen min må klare seg godt, at legene finner en løsning eller i det minste en god balanse i livet hans. Den andre drømmen, nei, ikke drømmen. Det er snarere et mål. Målet er å sitte på Ingrids plass eller å være ute i felt. Arbeide for mennesker som trenger noen til å vandre ved siden av seg - og kanskje ei hand å holde i, sier hun. Håp
Hvis ordene skulle bli vanskelige, ser jeg for meg at Halinas hånd klemmer forsiktig den andre. Ordløse fingertupper hvisker «jeg vet hvordan du har det, men det er håp».Alltid håp.