Den gamle husmannsplassen i skogen, snaue to kilometers gange fra bilvei, har absolutt ingenting til felles med sin navnetvilling i Israel, annet enn en familie som levde på 1800-tallet.
Her er ingen templer, moskeer, tabernakler eller basarer, her går ingen med sorte kapper og lange skjegg og stillheten er total.
Ikke en engang aldri så liten klagemur er å se.
Det nærmeste måtte være steinen vi så, trolig en rest av et gjerde eller grunnmuren etter bosettingen.
Seks barn
Kildene, i dette tilfellet Trygve Jortveit, forteller om folkelig aktivitet i alle fall fra 1865 til 1878. Det sørget Anders Andersen Bommen og kona Åse Jonsdatter Voreland for, ved å sette seks barn til verden. To av dem ble forresten laget i Israel, nærmere bestemt i Jerusalem, dit paret dro som nygifte.
Da er det jo ikke så rart at husmannsplassen midt i Venneslas tjukke granskog fikk det navnet den fikk.
Og da mannen døde i 1878, flyttet enka og barna til sivilisasjonen i Vennesla.
Historien sier ingenting om dette var slutten på folkelig liv i Jerusalem.
Og mange år senere er ikke mange spor tilbake.
Få synlige spor
Nærts veiviser, Gregar Eikeland, en bosetter fra gården ved samme navn i Jerusalems nordøstlige nabolag, sier han har sett takstein, rester av en brønn og en stein fra grunnmur eller gjerde fra bygningene som trolig forsvant før siste krig.
Ellers ingenting.
Da vi gjestet Jerusalem, så vi stort sett snø, blåbærlyng, trær og myr. Eneste tegn til drama var rotveltede trær, uten at andre enn vinder skal ha skyld for det som skjedde.
Stort mer er ikke å melde fra Jerusalem i Vennesla, en fordums husmannsplass som også er lokalkjent under det langt mindre eksotiske navnet Storemyr.