I februar 1940 ble den tyske generalen Nikolaus von Falkenhorst utpekt av Adolf Hitler til å planlegge og lede invasjonen av Norge. Formålet med invasjonen var å etablere tyske baser for marinen og flyvåpenet langs norskekysten, hindre britisk og fransk intervensjon i Skandinavia og sikre forsyningen av svensk jernmalm.
Strategisk overfall
Planen til von Falkenhorst var både genial og risikabel. For første gang i krigshistorien skulle alle tre våpengrener — hær, marine og flyvåpen - i samarbeid og under en felles ledelse utføre et strategisk overfall.
Hemmelighold og overraskelse var avgjørende for at operasjonen skulle bli vellykket. Dersom britene eller det norske kystartilleriet fikk nyss om at hele den tyske flåten var på vei til Norge, kunne skipstapene bli katastrofale. Den første angrepsbølgen som skulle stige i land i norske havner om morgenen 9. april var bare på 8850 soldater. Troppene ble fraktet med hurtiggående krigsskip og siden disse hadde begrenset lastekapasitet, var det bare plass til en begrenset mengde med ammunisjon. Tunge våpen som artilleri og stridsvogner var det umulig å frakte med seg.
Planen forutsatte at tyskerne skulle seile forbi de norske kystfestningene i ly av mørket, sette troppene i land og starte en fredelig okkupasjon. Ammunisjon, tunge våpen, kjøretøyer, drivstoff og hester skulle sendes med sivile lasteskip. De første fartøyene skulle ankomme få timer etter at krigsskipene hadde landsatt den første angrepsbølgen.
De første varslene
I havneområdet til den gamle Hansabyen Stettin (nåværende Szczecin i Polen) myldret det av soldater, hester, kjøretøy og krigsmateriell i de første aprildagene i 1940. Både danske og svenske myndigheter snapper tidlig opp en uforklarlig økning i den militære aktiviteten i havnebyen ved Østersjøen.
Fredag 5. april ringte oberst Adlercreutz i den svenske forsvarsstaben til oberstløytnant Wrede Holm i Generalstaben i Oslo. Et angrep på Danmark og Norge var på trappene.
Tidlig om morgenen samme dag var oberst Rasmus Hatledal, sjefen for Generalstaben, på visitt hos forsvarsminister Birger Ljungberg og foreslo å mobilisere hæren. Hatledal mente situasjonen var faretruende. Ljungberg avviste anmodningen. I dagene som fulgte fremmet Hatledal flere forslag om mobilisering, alle ble avslått.
Om kvelden dikterte Aftenpostens korrespondent i Berlin, Theo Findahl, inn en melding der han fortalte at 40.000 soldater sto klare ved Østersjøen og at Norge var et naturlig mål. Da han var ferdig, sa Findahl til nattevaktsjefen: «De kommer, bring beskjeden videre så raskt som mulig». Aftenposten trykket ikke nyheten etter press fra Admiralstaben og Utenriksdepartementet.
Rio de Janeiro
Natt til 6. april forlater lasteskipet Rio de Janeiro kaiene i Stettin og seiler nedover elven Oder. Fartøyet er ett av 15 skip som tilhører 1. Sjøtransportgruppe. Tre av skipene, inkludert Rio de Janeiro har Bergen som mål, de øvrige seiler mot Kristiansand og Oslo. Straks fartøyene når Østersjøen settes kursen vestover. Skipene har fått ordre om å seile enkeltvis mot målene for å vekke minst mulig mistanke.
Da krigen kom - én dag før 9. april
Ombord på Rio de Janeiro, en sivil lastebåt bygget i 1914 og som er 122 meter lang, er det en besetning på 42 mann og 313 soldater. Lasten består av luftvernartilleri, 71 kjøretøy, 73 hester og 292 tonn utstyr, blant annet ammunisjon, flybensin og proviant.
Justøy
Om formiddagen 8. april seiler Rio de Janeiro vestover noen få sjømil utenfor den norske territorialgrensen. På styrbord side ligger Justøy utenfor Lillesand.
Kystvaktstasjonen på Justøy er bemannet av Tønnes Karlsen og Karl Govertsen. Oppgaven deres er å holde øye med skipstrafikken i Skagerrak og melde mistenkelig aktivitet videre til marinestasjonen i Marvika i Kristiansand.
Klokken 10.45 observerer Karlsen og Govertsen et skip, det er Rio de Janeiro. Like etter oppdager de den polske ubåten Orzel. En time senere hører kystvaktene en kraftig eksplosjon. Ubåten har sendt torpedoer mot Rio de Janeiro. Det iskalde vannet er fullt av døde, sårede og skrikende soldater og besetningsmedlemmer.
Lokale fiskere og andre begir seg straks til havaristedet. Men mange har allerede druknet eller omkommet i eksplosjonen. Andre dør på veien inn fra havaristedet eller etter ankomsten til Kristiansand eller Lillesand. Kristen Taraldsen har i boken «Da krigen kom til Lillesand» beregnet at 183 mann omkommer.
Politifullmektigen
Kristen Taraldsen forteller videre hvordan politifullmektig Nils Onsrud i Lillesand tidlig forstår at de skipsbrudne soldatene er en del av en invasjonsstyrke som skal okkupere Norge.
Onsrud ringer først til avsnittssjefen i Marvika og forteller at det er tyske soldater som skal til Bergen. Så ringer han til hærens distriktskommando i Kristiansand. Onsrud forsøker fortvilet å få de avvisende militære myndighetene til skjønne alvoret.Hos byråsjef Eivind Randers Rognlien i Justisdepartementet får Onsrud endelig gehør. Rognlien forstår alvoret i situasjonen og tar kontakt
Om kvelden 8. april kommer det 40 soldater fra befalsskolen i Kristiansand for å internere mannskapet og soldatene. I mellomtiden har politifullmektig Onsrud på egen hånd avvæpnet samtlige tyske soldater. De overlevende fra Rio de Janeiro slippes fri fra fangenskap 15. april.
Kristiansand
I Kristiansand fører senkningen av Rio de Janeiro og de mange urovekkende nyhetene om tyske fartøyer på vei nordover, til at generalmajor Einar Liljedahl setter i verk en rekke tiltak om ettermiddagen 8. april.
Liljedahl frykter en nær forestående tysk landgang langs Sørlandskysten. Avdelingene på Evjemoen får ordre om å trekke sydover mot Kristiansand og nøytralitetsvakten på Gimlemoen settes i alarmberedskap. Ett kompani sendes østover til Lillesand og ett kompani sendes til Søgne for å forsinke en eventuelt tysk landgang.
Krigen kommer til Kristiansand
På Odderøya festning er kommandant oberstløytnant Ole Arnt Fosby overbevist om at de bare er et tidsspørsmål før de kan skimte tyske fartøy i horisonten. Ammunisjonen til kanonene på festningen og Gleodden ved Marvika blir klargjort i løpet av kvelden og natten. I grålsyningen Klokken 05.12 åpner festningen ild mot de tyske krigsskipene.
Oslo
I Stortingets lukkede møte om kvelden 8. april leser forsvarsminister Birger Ljungberg opp en kort orientering om at et tysk lasteskip er torpedert utenfor Lillesand. Omtrent 100 mann er reddet. De er kledd i grå uniformer og forteller at de er på vei til Bergen for etter anmodning fra den norske regjering for å hjelpe nordmennene.Den følgende taler, Gabriel Moseid som var stortingsrepresentant for Bondepartiet i Vest-Agder, ba om øyeblikkelig minelegging av norske farvann. «— For alt vi vet, kan vi være blandet opp i krigen før vi forlater denne sal». Senere i debatten forlangte Høyres Sven Nielsen full krigsberedskap, at kystbefestningene blir gjort kampklare og at minefeltene legges ut.
Regjeringen velger ikke å iverksette forslagene til Moseid og Nielsen. Både Regjeringen og flertallet på Stortinget betrakter den britiske mineleggingen i norske farvann som den mest akutte faren
Klokken 23.30 får Odderøya meldingen «Oslofjord festning skyter mot fremmede krigsfartøyer».
Klokken 03.30 den 9. april beslutter regjeringen å innkalle deler av hæren. Ordren lyder på delvis mobilisering med personlig innkalling til hver mann med fremmøte 12. april.
Kilder:
Bjørn Bjørnsen: Det utrolige døgnet.
Forsvarets krigshistoriske avdeling: Operasjonene i Kristiansand-Setesdalavsnittet.
Kristen Taraldsen: Da krigen kom til Lillesand.
Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946.
Undersøkelseskommisjonen av 1945.
Dokumenter i Riksarkivet i Oslo.
Faren til Anita var tysk matros på Rio de Janeiro