Det er der han henter bonusen, han som har brukt 20.000 kroner på maling av 50 fuglehus og som årlig bruker nær 10.000 kroner på fuglemat.
Omtrent hver dag, ofte to dager daglig, kommer han for å mate, kikke og lytte.
Slik har den pensjonerte bankmannen holdt på i seks år.
Og han har ingen planer om å slutte.
— Fugler har alltid interessert meg. Dessuten liker jeg å gå her, hvor begge mine foreldre ligger. I tillegg er fuglekvitter en lyd de fleste setter pris på, ikke minst på en kirkegård, der det meste ellers er dødt.
Fuglehusene er i seg selv verdt et par avsnitt.
Unike hus
— Alle er unike, både i design og farger. Jeg har konstruert dem, innsatte i Kristiansand fengsel har snekret de fleste av dem, jeg har malt dem og ungdom i arbeidstrening har satt dem opp, under veiledning av arbeidsleder Didrik Sørensen i parkvesenet.
Men Tønnessen maler ikke fuglehus slik folk flest ville ha gjort det.
— Jeg bruker oljemaling og påfører hvert hus åtte strøk utvendig og fire strøk innvendig. Bare tørkingen tar halvannen måned.
Så sier han at noen hus er utstyrt med matbord i små uthus, så maten ikke skal bli våt. Og at noen fugler, som nasjonalfuglen fossekallen, har spesiallagede hus som passer mellom steinene over Presteheibekken, der den siger ned mot kirkegården.
Dessuten har vært hus sitt nummer, som ellers i samfunnet.
Gjøken
— Neste prosjekt er å registrere hvilke hus de enkelte fugleartene foretrekker, sier han som har observert omtrent 50 ulike arter i trær og busker på og rundt kirkegården det siste året.
Selv gjøken skal ha vært innom i år.
Kikkingen er han ikke alene om.
Ofte, særlig henimot sen vinter og tidlig vår, kan opp til 15 ha tatt oppstilling med sine kikkerter og lange fotolinser for å nyte og notere det de ser.
— Denne kirkegården er nok blitt i alle fall Kristiansands største habitat for fugler, antar Tønnessen. (I økologi er habitat en plante- eller dyrearts foretrukne oppholdssted, red. anm).
Som eksempel peker han mot en hekk, der et stort antall pilfink har søkt sammen bare få meter unna beholdere Tønnessen stadig etterfølger med peanøtter.
Dramatisk
Noe utfyllende om det rekker han ikke å si, før hans blikk fanger drama i luften.
— Å nei, nå har en spurvehauk tatt en småfugl igjen. Der ligger den.
Tønnessen går bort til den hjelpeløse, løfter den opp, registrerer at det er en grønnfink og at det er tegn til liv.
Der og da takker jeg for samtalen.
Fuglenes venn har viktigere ting å gjøre.
Varsomt løfter han den skadde fuglen, stryker den over fjærene og tar den med inn i et bakrom til Oddernes kapell.
Et par timer senere ringer jeg før å spørre hvordan det gikk.
— Dessverre, sier Ove Tønnessen.