«Eva er klar for hard «eksamen»», stod det på forsiden av torsdagens Fædrelandsvennen. Noen på desken har åpenbart røykt sokkene til sjefen. I skrivende stund sitter jeg med tigerbalsam og «gladpack» rundt begge lårene og har ikke hatt hvilepuls siden juli. Jeg er ikke klar for eksamen. Jeg har nok med å få puste. Like fullt har jeg innsett at det ikke er mer å gjøre. Jeg har løpt min siste økt; rigga ned utstyret; og fylt kroppen med pasta-party og andre karbohydrater. Lørdag skal jeg gjennom 21 kilometer med lungemos og syltelabber. Fly ut fra start, ha det vondt underveis og stupe/snuble/velte i mål. Jeg er overhodet ikke klar nok, men det er for sent å snu nå.

Løpetrener Finn Kollstad kan trolig be folk dra til helvete på en måte som gjør at de takker og gleder seg til turen. Og det fungerer på meg. Selv om de siste par ukene har vært preget av vonde knær og sår muskulatur, så sitter jeg her nå, smørblid og utålmodig før start. Jeg gleder meg til det tyngste jeg noen gang har vært med på, og som jeg vet vil bli smertefullt. I et vær som levner betydelig tvil om jeg skal stille til start i et halvmaraton eller jakte på svømmeknappen. Jeg har teipa knærne opp, ned og i mente; klippa av ermene på t-skjorta; studd baklomma med rosiner og sokkene med søtsaker.

Vi skal verken løpe sammen eller mot hverandre, Svein, Gro Hege og jeg. Vi skal dele opplevelsen, men vi skal kun konkurrere mot oss selv. Og kommer jeg sist — noe som ikke er helt utenkelig - så har jeg likevel knust dere som valgte å ikke stille til start denne gangen! Jeg vet at jeg kan løpe ei mil. To mil har jeg aldri prøvd, så det får jeg sikkert til.

Etter løpet kan vi se oss tilbake! Selv om jeg vet det blir noen tøffe timer på lørdag, så har vi noen fantastiske uker bak oss. Sprek-prosjektet har vært tidenes heteste sommerflørt. Jeg har blitt forført, forledet og forelsket. Vi har tilbrakt nesten hver dag sammen, vi to. Tårer, svette, intense blikk og endorfiner i fri dressur. Altoppslukende sommerforelskelse. Men er det for godt til å være sant? Vil forholdet tåle hverdagen? Tiden etter lørdag. Tåle mandager og onsdager. Fristelser. Leve uten anstand og oppmerksomhet. Vil jeg igjen ende opp i et forhold som er dårlig for meg, eller er vi in it for the long run ? Joggeskoa og jeg.

Jeg får et snev av kjærlighetssorg bare av å tenke på det.