KRISTIANSAND: — Jeg er svært glad for at de kommer. Kvinner med minoritetsbakgrunn har ofte et mye tøffere utgangspunkt enn etniske norske. Mens norske kvinner ofte har familie og nettverk som støtter dem når de bryter med voldsmannen, så står minoritetskvinner uten støtteapparat. For disse kvinnene er familien det eneste holdepunktet i livet, sier Guri Wold, leder av Krisesenter i Vest-Agder.
I fjor bodde 95 kvinner på krisesenteret i Vest-Agder. 70 prosent av dem hadde minoritetsbakgrunn. For disse kvinnene innebærer flukten fra det voldelige forholdet at de skaffer seg gjerne mer enn én fiende. Mange opplever at familien vender dem ryggen når de flykter fra voldsmannen.
— Manglende integrering gjør at familien er hele livet for dem. Det er også knyttet mye skam til brudd med ektefellen. Mange opplever å bli utstøtt. Det samme ser vi når kvinner i lukkede menighetssamfunn bryter ut. Brudd med mannen innebærer brudd med hele menigheten, sier Wold.
Økende andel
Krisesenteret opplever at andelen kvinner med minoritetsbakgrunn øker fra år til år.
— Dessuten er vi gjerne eneste utvei for kvinner med utenlandsk opphav. Norske kvinner kan i større grad kan bryte ut av voldelige forhold ved å skaffe seg bolig, bruke advokat eller få hjelp av foreldre, sier Wold.
Ifølge Wold blir mange av minoritetskvinnene svært ensomme etter bruddet, og ofte mer utsatt for trusler enn norske kvinner.
— De er svært sårbare når de flytter fra oss. Ofte mangler de språket og har begrenset mulighet til å skaffe seg nytt nettverk. Mange lever i tillegg med konstant redsel for at barna skal bli kidnappet. De kommer ofte tilbake til oss for å ha noen å snakke med, sier Wold.
Hvert år blir senteret også oppsøkt av unge jenter som trues med tvangsekteskap.
— Mange av jentene velger etter en tid å forsone seg med familien. Det ender sjeldent godt. Ofte blir regimet enda strengere preget av isolasjon og trusler, sier Wold.
Større kunnskap
Gerd Fleischer var med på å etablere krisesentrene i Norge og er nå leder for Selvhjelp for innvandrere og flyktninger. Hun tror ikke vold er mer utbredt i minoritetsfamilier, men tror økningen skyldes at flere kvinner med utenlandsk opprinnelse kjenner til og benytter tilbudet. Hun peker også på at mange innvandrerkvinner utsettes for vold av norske ektemenn.
— Mange kommer fra Thailand, Filippinene, Russland og Baltikum og har giftet seg med en norsk mann. Kvinnene er gjerne avhengige av ekteskapet for å få permanent oppholdstillatelse. Derfor velger de å holde ut, sier Fleischer.
Hun mener det må en holdningsendring til slik at fokuset ikke bare handler om å beskytte kvinnene, men å uskadeliggjøre voldelige menn.
— Det er alltid kvinnene og barna som må flykte, mens far kan sitte tilbake i godstolen. Vi burde kommet mye lenger, mener Fleischer.
Én av fem vender tilbake
Kun én av fem kvinner som bodde på krisesenteret i fjor vendte tilbake til overgriperen. Terskelen for å bryte ut av voldelige forhold er blitt lavere, mener Guri Wold.
— Det er gledelig, spesielt for barna som ikke har makt til å gjøre forandringer i livet. De her helt prisgitt voksne som tar gode avgjørelser, sier Wold.
Wold sier nettopp omsorgen for barna gjør at mange mødre velger å bli i et voldelig forhold selv om det skader de små.
— Når kvinner bryter med ektemannen innebærer det ofte at han får samværsrett med barna. For kvinnene føles det da bedre å holde ut slik at barna ikke blir alene med voldsmannen, sier Wold.
- Minoritetene må ansvarliggjøres
Abdullahi Mohamed Alason (Ap) mener det er avgjørende at minoritetene selv tar ansvar og ikke feier problemene under teppet.
— Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det. Det stikker så dypt og slikt skal ikke skje i vårt samfunn. Men det er nettopp det å innse fakta som må til for å snu situasjonen, sier Alason til Fædrelandsvennen.
Alason sitter i bystyret i Kristiansand. Han har jobbet for Krisesenteret i Vest-Agder som tolk og kjenner problemstillingen med minoritetskvinner godt. Han mener det er fundamentalt at minoritetene selv griper fatt i problemet og ikke bare krever at det norske samfunnet skal rydde opp.
— Når folk sier til meg at myndighetene må gjøre noe, så svarer jeg at du er myndighetene. Minoritetene må eie problemstillingen og ansvarliggjøres. Når to av tre kvinner på krisesenteret har minoritetsbakgrunn så må det snakkes høyt om. Mannen i gata med minoritetsbakgrunn må tørre å snakke om det. Først da kan den onde sirkelen brytes, sier Alason.
Hans ønske er at fremmedkulturelle danner en støttegruppe for voldsutsatte kvinner.
- Flere tør å bryte med voldsmannen
Rådgiver Lidia Maturana tror andelen minoritetskvinner på krisesentrene går opp fordi flere tør å bryte ut av voldelige forhold.
— Jeg tror ikke voldssituasjonen har endret seg, men flere tør å bryte med voldsmannen. Det gjør at mørketallene er blitt mindre, men det er fortsatt en stor jobb å gjøre, sier Maturana til Fædrelandsvennen.
Hun jobber i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger og snakker ofte med voldsutsatte kvinner. I 2012 ble det meldt inn 91 familievoldssaker til avdelingen i Kristiansand.— I fjor var det mange som fortale om mishandling. Det tror jeg vitner om større åpenhet. Terskelen for å anmelde er blitt lavere og det er mindre skambelagt å bryte ut av et voldelig ekteskap. Dessuten er flere klar over at krisesentrene er der for dem, sier Maturana.
Aps tidligere bystyrepolitiker i Kristiansand, Maryam Dehghan Zaklaki, tror noen minoritetskvinner også oppsøker krisesentre for ikke å utsette familie og venner for trusler.
— Det skjer ofte. Partneren kontakter dem som huser kvinnene og truer dem hvis de ikke leverer henne. Norske myndigheter må overbevise minoriteter om at det å søke hjelp er ufarlig. Man mister ikke ansikt, sier Zaklaki.