KRISTIANSAND: — Jeg hadde akkurat blitt ekspedert, tok kvitteringen og snudde meg. Da sto de plutselig der. Han med den lyse genseren pekte med pistolen mot kassa. Jeg tenkte at dette må jo være noe tull. Men da den ene sa at vi måtte legge oss ned på golvet, skjønte jeg at det var alvor. Han snudde seg litt bort fra meg, og da så jeg mitt snitt. Jeg tenkte «la meg komme meg ut». Og så gikk jeg.

Solveig Frustøl reagerte stikk motsatt de andre åtte kundene som var i banken da ranet skjedde om formiddagen fredag 20. april.

Stille og rolig

Overvåkningsbildene fra bankranet taler sitt tydelig språk. Ranerne vifter med pistoler, mens Solveig går stille og rolig ut.

— Men jeg kan love deg at jeg løp da jeg kom ut av banken. Jeg løp ned Vestre Strandgate og opp i Gyldenløves og rett inn på trygdekontoret og kastet meg nærmest mot skranken der. Jeg ropte «det er et ran», så de må jo nesten ha trodd at jeg skulle rane dem. Men de skjønte alvoret, forteller Solveig og ler godt av sin egen reaksjon på den alvorlige hendelsen.

Hun fyller 70 år 1. mai. To uker etter skal hun på Rikshospitalet til en hjerteundersøkelse.

Vondt i hjertet

— Denne situasjonen i banken var ikke god for meg. Jeg fikk vondt i hjertet, men det går bedre nå, fortalte hun til Fædrelandsvennen hjemme på Sødal i går.

— Etter å ha fått et glass vann på trygdekontoret, måtte jeg likevel ned på hjørnet og se bort mot banken. Da så jeg bevæpnet politi utenfor. Jeg gikk ned Markens til bilen i Kongens gate. Der tok jeg en nitro, og da hjalp det. Dette er ganske nytt for meg, så det var litt uvant, legger hun til.

Solveig Frustøl hadde seg en bankrunde fredag formiddag. Hun satte inn penger til hjelpetrengende i Russland, som er hennes store hjertesak.

Tok pengene «hennes»

— Sparebanken Sør var den tredje banken jeg var innom. Det var så ergerlig, for ransmennene tok jo de pengene jeg akkurat hadde betalt inn til folk som trenger det og har det vanskelig. Men jeg har kvitteringen med tidspunktet klokken 10.19, forteller Solveig Frustøl.

Hun forteller at hun har blitt godt tatt vare på at både banken og politiet. Skrekken sitter litt i, men samtidig ler hun godt av sin egen reaksjon.

— Jeg ble veldig redd, og var redd hele dagen. På lørdag så jeg plutselig en skygge ved siden av meg i peisestua, og trodde det var raneren. Men det var Einar, mannen min, forteller Solveig Frustøl og smiler.

Overfalt i Russland

For fire år siden var hun og et følge på til sammen seks personer i Viborg i Karelen på et oppdrag til hjelpetrengende i Russland.

— Om kvelden gikk vi alle sammen gjennom en park, og da ble noen i gruppa overfalt av to personer. En av kvinnene fikk skader da hun ble slengt i bakken, men vi kom oss unna og løp. Det var veldig nifst, nesten mer skremmende enn bankranet, forteller Solveig Frustøl.