AUSTRALIA HALLS CREEKFlossies ansikt har fått juling. Ikke én gang eller to. Flossies ansikt har fått juling så mange ganger at de arrete lippene og nesen er slått ut av form. Hun sitter under et tre sammen med ektemannen Smash foran byens sosialsenter, som bl.a. tilbyr hjelp til voldsrammede familier. Det er ikke derfor de åtte aboriginerne besøker byen. De bor i et av reservatene med alkoholforbud. I helgene reiser de til byen Kathrine sammen med vennene. Lenger inn i skyggen sitter 29-årige Maureen Burke. Hun har også drukket hele natten. Hun skammer seg, og tårer presser seg på. Hun har ikke lengre kontakt med sine søsken. Nye øde byer.

Det er hundrevis av øde kilometer mellom de små byene i det nordlige og sentrale Australia, men de ligner hverandre. Under trærne sitter arbeidsløse aboriginere. De hvite er nesten alle ansatt på kontrakter og på vei videre til nye øde byer, hvor de tjener godt, fordi ingen andre vil ha jobben. Trøstesløsheten fyller byenes gater, hvor brennevinsforretningen ofte er den største butikken. De var her først, aboriginerne. De evnet å skape seg et liv uten store hjelpemidler på det tørre kontinentet. Inntil engelskmennene tok landet og eksporterte hvit kultur og britiske straffefanger i 1788. Siden har det gått nedover bakke for aboriginerne. Sosialhjelp.

I Halls Creek er over 80 prosent av innbyggerne aboriginere. Nesten alle lever av sosialhjelp. Det samme gjelder i Fitzroy Crossing, Wyndham, Kathrine og Tennant Creek. Ved lunsjtid går grupper av aboriginere mot det lokale hotellet eller brennvinsbutikken, hvor de kjøper øl. Gruveselskapene betaler ut royalties til reservatene mot å få lov til å utvinne mineraler på jorden deres. På utbetalingsdagene erstattes ølet av brennevin. Alkoholen skaper samfunn i forråtnelse med mishandling, vold, incest, voldtekter og selvmord. Byene i Nord-Australia er kontinentets mest øde og sjeldent mer enn 50 år gamle. For tjue år siden levde aboriginerne i Halls Creek i telt ved elvebredden utenfor byen. Et hardt liv, men deres eget. I dag bor de i hus, som staten har bygd til dem. Hus som de ikke kan finne ut av å bo i. De er utstyrt med et kredittkort, som de ikke kan styre. Koordinator Peter Frewen sitter i Halls Creeks misbrukssenter. På hans bord ligger en krøllete konvolutt fra én av brukerne. Den er fylt med papirer fra det offentlige. Brev som aboriginerne ikke forstår. Velferdssystem.

— Vi har innført et velferdssystem. Vi har gjort dem avhengige av oss og fjernet dem fra deres egen verden. Vi innfører alkohol og gir dem et kreditkort, som de kan kjøpe alkohol for. Vi har skapt en sørgelig situasjon, og vi har ennå ikke funnet løsningen, sier Peter Frewen.I byen Kathrine 1000 kilometer lenger mot øst står 27-årige Anthony Edward ved tankstasjonen med tømmermenn. Og en løsning.- Vi skal dra hjem til våre familier i stedet for å være i byene, hvor der er altfor mye vold og drikking. Vi skal lytte til de eldre og følge dem. Jeg vil også snart hjem til faren min. Han skal lære meg « the old ways». Jeg skal bare få unna rettssaken min først, sier Anthony Edward. Han er innblandet i en voldssak.54-årige Josef på vei ut av byen tenker seg lenge om. Til sist mumler han sin visjon: - Mange vil dø de kommende årene. Noen vil overleve. Det er nok behov for flere alkoholrestriksjoner, sier han. 17 selvmord.

Misbrukskonsulent Peter Frewen er enig. Og det skal skje noe snart, mener Frewen. 17 av de 700 innbyggere i byen Wyndham begikk selvmord i løpet av et halvt år. Alle unge menn. 15 av disse unge hengte seg eller kjørte av veien med vilje. Frewen ruster seg til at tendensen vil ramme Halls Creek. Kravene fra den moderne verden kolliderer med deres intellekt, mener han. En god fremtid krever rollemodeller. Jake mumler en unnskyldning. Peter Frewen godtar den. Selv om Jake ikke er den perfekte rollemodellen, nyter han respekt. Akkurat som klinikksykepleieren Judy, apotekeren Denise og telefondamen Dorothy. De er alle er aboriginere og arbeider i byens helseklinikk. De gir legen Lesley Woolf håp. Den spinkle damen har i 35 år kjempet for bedre helse i reservatene. Og der skjer fremskritt. Eksempelvis ser hun i dag at flere aboriginere blir over 55 år gamle.- Denne byen kan bli til noe bedre. Her er mange gode mennesker å bygge på. Men noen ganger må et samfunn gå helt ned for å kunne reise seg, sier hun. På det lokale gymnaset insisterer den 28-årige rektoren David Faulkner på å fokusere på fremskritt i stedet for problemer. Han er selv oppvokst i en liten by i ødemarken. Elevene på skolen hans får tospråklig undervisning og har timer med byens eldre. Fraværsprosenten blant skolens 300 barn og unge, vil han ikke ut med. Men den er høy, erkjenner han. David har bodd i byen i fire uker av sitt kontraktforhold. Energien sprudler.Barna skal motiveres til å søke en bedre fremtid enn sine foreldres. Han har innført premier til elever som klarer seg godt, slik som 9-årige Brandon Yeeda. Hun får et klistermerke og en blyant for sin fine staving...Utenfor misbrukssentret drikker det 29-årige ekteparet Charlene og Wayne Nulgit rom fra flasken. De er fra Turkey Creek Warmuns Community, som ikke tillater alkohol. Det er lunsjtid, og de er på vei for å besøke sine seks barn. - Vi har bare en liten fest, sier Wayne Nulgit.Tekst: Jamila Sophie Alvi,Jyllands-Posten