Addis Abeba: Etter å ha tilbrakt halve sitt voksne liv i Afrika, har hun for første gang fått føle volden på kroppen. Konstanse har vært ute en vinternatt før, i varme Afrika. Hun er blitt robbet i Nairobi og har ellers vært med på det meste. Men vold har hun vært forskånet for.— Og så skulle det skje her i fredelige Addis Abeba, midt på en solfylt dag med masse mennesker i nærheten. Sånt hender ikke i denne idylliske byen, der aggresjonsnivået er helt annerledes enn i Nairobi og andre afrikanske storbyer. Ingen av de norske her, ambassadefolkene, de på den norske skolen eller misjonsfolk og hjelpearbeidere har hørt om noe tilsvarende. Jeg tror det var helt tilfeldig. Et slumpetreff som kunne ha inntruffet i Dronningensgate eller hjemme på Birkeland, sier Konstanse. På handletur

Hun var på vei hjem fra supermarkedet Leonardo, bare noen hundre meter hjemmefra. Hun ruslet i ei fredelig lita gate med teia og to bæreposer i hendene.- Det var en fin dag. Mange mennesker var ute. Jeg gledet meg over alle ungene, de var på vei hjem fra skolen. De er Afrikas håp, de tilegner seg kunnskaper og vil være bedre rustet enn generasjonen før dem. Plutselig hører jeg et åndedrett i øret. Samtidig ser jeg en ung, sterk underarm og kjenner et hardt kvelertak. Jeg mister forfestet og registrerer at de vakre fjellene rundt Abbis forsvinner. Jeg ser bare blå himmel, jeg er nesten uten pust og så kjenner jeg smerten i hodet, forteller hun. Bevisstløs

Så vet hun ikke mer. Da hun kom til seg selv, lå hun i en blodpøl og med et gapende sår i panna. Folk strømmet til for å hjelpe. Politiet kom raskt til stede og foretok avhør av offeret som var helt i ørska.- Det gjorde liten forskjell der og da. Det eneste signalementet jeg kunne oppgi var en svart, ung og sterk underarm. Mer så jeg ikke og det ble ikke sagt et eneste ord. Men jeg hadde en fornemmelse av at dette var en fagmann. Det var «full kverk», jeg kjente at her var det ingen nåde. Han skulle gjøre jobben fort, fagmessig og brutalt. Etterforskes

Ektemannen John Gunnar har i ettertid hørt at politiet tar saken alvorlig og at øyenvitner er avhøst.- Politiet skal ha en anelse om hvem det kan være, men foreløpig er ingen pågrepet, sier han.En norsk dame, som Konstanse ikke kjente - Addis Abeba er et mylder med fire millioner mennesker - fikk stablet henne inn i bilen.Konstanse følte at mye var alvorlig galt. Hodet og nakken verket voldsomt. Vel hjemme konstaterte hun at ranerne hadde fått med seg teia. Med seksti kroner og husnøkkelen. De la henne forsiktig ned utenfor døra og hentet John Gunnar på Det Norske Misjonsselskaps kontor, like i nærheten. Så ille ut

— Hun så riktig ille ut og jeg skjønte raskt at hun måtte på sykehus for å sys, sier han.- Jeg ble kjørt rundt og rundt på sykehuset. CT'en virket ikke og de ville ikke gi meg smertestillende eller sovemedisin før de visste hvordan hodet var inni. Jeg svimlet og spydde og sov ikke et sekund hele natta.Kuttet i panna ble lappet sammen med sju sting. Løy på alderen

— Da de spurte hvor gammel jeg var, sa jeg tjue. I håp om at de ville bruke den beste tråden og sy så kosmetisk som mulig. Sykehusene her er ikke helt som hjemme, flirer Konstanse. Selv brutale overfallsmenn klarer å frarane 62-åringen det gode humøret.John Gunnar konstaterte at dagligvarene var intakte, men at eggene rimeligvis var knust. Og at husnøkkelen var borte, derfor ble låsen umiddelbart skiftet ut. Sengeliggende

Etter et par dager på sykehus ble hun sendt hjem med streng beskjed om å holde sengen. Konstanse har strukket strikken litt, og inntatt sofaen i stua - i anledning Fædrelandsvennens sykevisitt.Humøret er på topp - særlig om man tar omstendighetene i betraktning. Hun knasker smertestillende tabletter og gleder seg over at formkurven er stigende. Men det kan ta litt tid før hun er ordentlig på beina igjen.- Men jeg både tror og håper at jeg skal slippe fra opplevelsen uten varig mén.Hun gleder seg over omsorgen hun er omsluttet av. I første rekke fra ektemannen John Gunnar, naturligvis. Men også elektronisk medfølelse.Konstanse er Hiv-Aids-konsulent for United Bible Societies i 40 afrikanske land og hun har kontakter de fleste steder på dette svarte kontinentet.- Nyheten om ranet har spredt seg via epost og sms'er til venner og kjente. Nå strømmer reaksjonene inn. Det føles som god medisin. Jeg har ligget her og filosofert i noen dager, og funnet ut at det viktigste i grunnen er at noen bryr seg om deg og er glad i deg. Teknologisk trøst

— Og det kan altså moderne teknologi formidle til en skadeskutt liten fugl på en sofa i Addis?- Ja, det er så ubegripelig. Og helt annerledes enn da vi startet som misjonærer i Kamerun for over tjue år siden. Det var virkelig bush! Over to hundre kilometer til nærmeste telefon, et brev kunne ta måneder. Nå kan vi lese norske aviser på nett hver dag, sier Konstanse.- Men Fædrelandsvennens nettavis tar en evighet å få opp på skjermen, det må dere gjøre noe med for oss som sliter med dårlige linjer. Dagbladet, Vårt Land og Aftenposten dukker opp med en gang, men de kan jo ikke erstatte Fevennen, sier John Gunnar. Aids-prosjektet vokser

Da Fædrelandsvennen sist intervjuet ekteparet Raen, jobbet de for Kirkens Nødhjelp i Kigali.Det var der Konstanse unnfanget ideen om Aids-prosjektet basert på fortellingen om den barmhjertige samaritan. Det har utviklet seg til ei stor informasjonspakke med videofilm, lydkassetter, brosjyrer og ei bok som altså skal spre fakta om Aids i 40 afrikanske land, på engelsk, fransk og swahili - foreløpig. Oversettelse til seks nye språk er nær forestående. Kreftbehandling

I august i fjor reiste de ut igjen som misjonærer, til Addis Abeba. De var henrykt over å få nye utfordringer på tampen av karrieren, og regner med å bli her i noen år. Men Konstanse måtte hjem til Norge etter kort tid, for strålebehandling av kreft. For bare noen få uker siden kom hun tilbake til Addis, friskmeldt, full av livsmot og optimisme.- Og så ligger jeg altså her. Et av kapitlene i boka mi heter «Angrepet av røvere», det er jo nesten komisk å tenke på at jeg skulle oppleve dette, sier Konstanse.Latteren og smilet er intakt. Og takknemligheten. Personlig samaritan

— Jeg er glad for livet, kjærligheten og omsorgen, sier Konstanse.Og kaster et kjærlig blikk på sin personlige samaritan John Gunnar som nok snart skal få henne på beina igjen.Slik at hun kan fullføre sin lange innsats for folk - og selvfølgelig røvere - i Afrika.kjetil.anthonsen@fedrelandsvennen.no