Den norske kirke er i ferd med å endre sin struktur på lokalplanet. Den hevdvundne inndeling av landet i prestegjeld skal opphøre. Både sogneprester og kapellaner skal nå ha prostiet som sitt tjenestedistrikt og stilles under daglig ledelse av en prost. I et foreløpig udefinert omfang skal prestene riktignok fortsatt ha ett eller flere sogn som særskilt arbeidsområde. Nyordningen er allerede vedtatt gjennom en kgl. res. av 16. april. Den skal tre i kraft fra 1.juli i år. Slik sett er det visstnok ingen vei tilbake. Noen refleksjoner omkring prosessen frem til dette vedtaket i statsråd og reformens innhold kan likevel være nyttig å bringe til torgs. Det er forhåpentligvis ennå tid for innspill til styrende organer for å bidra til at reformen praktiseres slik at den blir til minst mulig skade for kirken.Reformer i kirken blir vanligvis ikke til over natten. Det har heller ikke skjedd med denne reformen. Et treårig forsøksprosjekt er gjennomført i åtte av landets 104 prostier. Flere av de som har stått nær eller selv har deltatt i forsøkene, stiller seg imidlertid undrende til den evaluering av prosjektene som er offentliggjort i ettertid. I en sterkt reformkritisk kommentar i Luthersk kirketidende (Lk) skriver tidligere Oslobiskop, Andreas Aarflot, at forsøkene for ham mest fortoner seg som en slags selvoppfyllende profeti der konklusjonen var gitt på forhånd. Gjennomføringen av forsøkene kritiseres for å mangle bredde og evalueringen for ikke å ha tatt de negative sider tilstrekkelig på alvor. Her i Agder var Arendal prosti med i forsøket. Støyen fra misfornøyde prester, andre kirkelig ansatte og menighetslemmer var hørbar langt utenfor prostiets grenser mens forsøket pågikk. Forsøksperioden ble da også til en lang minimaliseringsprosess. Den rest en ble stående igjen med etter en treårig frustreringsperiode, trenger knapt ny tjenesteordning verken for menighetsprest eller prost for å kunne gjennomføres.Nå er det ingen grunn til å frykte at de nye administrasjonsprostene skal hindre at det blir samme prest under hele begravelsen. Men det kan bli noe mindre sannsynlig at den presten som stod familien bi da oldemor døde, er den samme som banker på døren for å bistå ved oldefars gravferd. Prestene skal nå være prest for flere, dvs hele prostiet skal være tjenestedistrikt. En kan undre seg over hvorfor en velger å satse på den til nå mest identitetsløse av alle kirkelige inndelinger. Langt inn i de aktive kirkefolks rekker kan en støte på folk som i dag verken vet navnet på eget prosti eller prost. Det er symtomatisk at forsøkene på å finne en meningsfylt funksjon til prostiråd stort sett har mislykkes over hele landet. Utover i folkekirkens brede lag ser det ut til at tilknytningspunktet til kirken er det lokale kirkehus, den lokale menighet og den lokale prest. Den siste relasjonen blir ofte særlig sterk når prestetjenesten har vært stabil over tid. Norske menigheter har en egen evne til å elske sine prester med de kvaliteter og skavanker de nå en gang har. Prestegjeld har til nå vært betegnelsen for en sogneprests embetsdistrikt. Ved landets domkirker har det vært domproster siden 1922. Ellers utover landet har gjerne den eldste sognepresten blitt valgt til prost for en samling av et ulikt antall prestegjeld. Først i 1973 ble et bestemt sogneprestembete i hvert prosti gjort til prostesete. Rundt omkring på prestegårdene ble hele prosteinnretningen ofte respektløst omtalt som det forsinkende mellomledd. Skriv som skulle oppover i det kirkelige byråkrati, måtte gå tjenestevei gjennom prosten. I de siste tredve årene er det gjerne spesielt dyktige menighetsprester som er blitt tilsatt i prosteembeter. Slik sett er de gull verd for kirken. Men etter nyordningen skal disse ikke lenger bryne seg på ansvaret som sokneprester i en lokalmenighet. I stedet skal de sveipe over et helt prosti og være heltidsledere for de som bærer dagens byrde og hete. Hvem som har behov for dette ledelsesnivået er et åpent spørsmål. Kultur— og Kirkedepartementet har hatt tett dialog med Bispemøtet i prosessen frem mot de nå vedtatte endringer. Departementet og biskopene har hatt en felles målsetting i det de kaller Bedre ledelse av prestetjenesten. I et debattinnlegg (Vårt Land 6/4-2004) lister biskopene Wagle og Riksaasen Dahl opp det de ser som gevinstene ved reformen. Prestene skal få ledere som ser og verdsetter dem, involverer dem i en vedvarende dialog om tjenesten og hjelper dem å samordne sin tjeneste med rådenes virksomhet. Konfliktløsning skal bli enklere, arbeidsmiljøet bedre og fritidsreglementet skal lettere kunne gjennomføres. De samlede ressurser skal utnyttes bedre, prestenes spesialkompetanse komme bedre til sin rett, tjenesten skal bli livsfaseorientert og prestenes faglige og åndelige utvikling stimulert. Dette lyder vakkert og vel så det. Motforestillinger er da også helt fraværende i de to biskopenes bidrag. Veltalenheten når sine største høyder når de sier seg overbevist om at reformen vil gi prestetjenesten en sterkere forankring i lokalmenigheten enn i dag. Det er ikke lett å henge med på en argumentasjonsakrobatikk som lander på at tjeneste utenfor lokalmenigheten styrker tilknytningen til lokalmenigheten. Ønsketenkning er et ord som også melder seg når de to biskoper forutsetter økte økonomiske ressurser som skal dekke opp for 104 prosters fritak for menighetstjeneste, kontorhjelp til administrasjon og lønnsmessig kompensasjon for visse deler av prestenes tjeneste utensokns.Den norske kirkes presteforening har vært høringsinstans i reformarbeidet og har fulgt prosessen nært. Foreningen har klaget på korte høringsfrister og sammen med flere andre undret seg over hastverket reformen etter hvert er blitt drevet frem i. Presteforeningen har hele veien hamret på prestens forankring i sognet og oppnådd at det endelige utkast er blitt noe modifisert i riktig retning, men fikk ikke avtalefestet omfanget av prestenes tjeneste utenfor eget sogn. Det har ført til at presteforeningen nå krever at fellesbestemmelsene i Hovedtariffavtalen om arbeidstid i Staten også skal gjelde menighetsprestene som nå ikke lenger er ledere i lovens forstand. Om kirken er tjent med prester som arbeider innenfor slike rammer, blir igjen et åpent spørsmål. Ukens timetall blir fort oppbrukt når høymessen er forberedt og feiret, et par kirkelige handlinger likeså. Det kan ikke bli mye tid igjen når ukens stabsmøte og involveringssamtalen med prosten også skal ha sin plass på tidsbudsjettet. I folkemusikken bruker en begrepet å spela i tradisjonen etter{hellip}.. Den norske sognepresten har tradisjon for å bære mye ansvar i sitt lokalsamfunn, og lang erfaring med å ofre fridager for å beholde friheten til å utøve sin prestetjeneste etter eget hode og hjerte til beste for de som bor i sognet. Det er ofte en nær sammenheng mellom kreativitet og frihet. I den kontekstuelle teologien sier man at kirken må bli born from below. Hva det vil si å være kirke på et gitt sted til en gitt tid kan beste besvares av de som deler hverdagen på dette stedet. Noen ganger kan det være behov for eksperthjelp utenfra, men oftest er de største ekspertene de som deler Ord og Sakrament på stedet. På papiret kan det se vakkert ut med profilerte bispedømmerådsplaner som skal virkeliggjøres gjennom et stramt system av medarbeidersamtaler nedover i rekkene. Men en må ikke se bort fra at et mangfold av blomster kan visne i et slikt system.De nye tjenesteordningene er vedtatt. Hensikten med disse linjer er at de skal gjøre minst mulig skade for kirken. Kirkeloven (§ 11) sier at menigheten skal uttale seg før det gjøres vesentlige endringer i prestetjenesten. Den muligheten bør menighetene bruke godt. Videre gir reformen biskopen fullmakt til å utforme de konkrete retningslinjer. Vi ber om å få beholde frihet og livsrom for kirken på lokalplanet.