MANDAL: — Det har vært en sedvane at det er festeren til en grav om har rettighetene til gravstedet. Derfor kan ikke de pårørende til de dødfødte barna få rede på hvor disse ligger, sier Klingberg.

Han skjønner godt fortvilelsen denne holdningen skaper, men at samfunnet må foreta et valg.

— Det er kun når de pårørende gir slipp på en grav at det er mulig for foreldrene å få vite om deres barn ligger her. Men som kjent kan man feste en grav i det uendelige, påpeker Klingberg som sterkt beklager den situasjonen foreldrene og familien ellers til dødfødte har havnet i.

Han forteller at praksisen med å legge dødfødte i en kiste med andre i har foregått i uminnelige tider. - Det var først da vi fikk den nye gravferdloven i 1997 at dette formelt tok helt slutt, og at alle individer hadde rett og krav på en egen grav, sier Klingberg.

Han forteller om ulik praksis med dødfødte.

— De kunne bli pakket inn og lagt i en annen kiste med en voksenperson om en slik stod på vent på sykehuset. En annen variant var at sykehuset brakte barnet til kirkegården, og der kirkevergen la det i en åpen grav. I så fall oppå en kiste eller ved siden av, sier Klingberg.

Alt dette skulle registreres nøye i kirkebøkene.