KRISTIANSAND: — Ferske meningsmålinger viser at Miljøpartiet De Grønne (MDG) kan få et mandat fra Vest-Agder, altså ditt. Er du overrasket?
— Vi har så bra program at jeg burde svare nei. Men jo, jeg er selvfølgelig overrasket. Planen var å bli pensjonist om to år.
— Hva skjedde?
— Du kan så spørre. Det virker som om en grønn bevegelse er på gang.
— Du kjemper mot tradisjonsrike partier med til dels store valgmaskiner i ryggen. Din valgmaskin er vel kjøkkenbordet hjemme på Ferjefjellet?
— Ja, faktisk. Men jeg har alltid noen brosjyrer i sykkelkurven. Du må for all del skrive at også vårt parti har frivillige som virkelig står på.
— På dugnad?
— Ja, på dugnad.
— Er det partiets ja til å utrede cannabis og nei til nye bensindrevne biler etter 2015 som appellerer?
— Det er nok mange ting. Det med cannabis høres kanskje spesielt ut, poenget er at det i dag omsettes illegalt. Vi vil vurdere bruk i legale former. Og fossilt drivstoff er et kjempeproblem. Derfor vil vi også avvikle norsk petroleumsvirksomhet innen 20 år.
— Hvilke partier kan MDG samarbeide med?
— Det avhenger først og fremst av hvem som spør oss. Det er vi som er de grønne, de andre er de grå.
— Er det riktig at du aldri har arbeidet eller bodd utenfor Kristiansand?
— Ja. Jeg er oppvokst på Grim, tok lærerskolen i byen og har bare arbeidet ved skoler som er i grei sykkelavstand fra Ferjefjellet. Karl Johans Minne på Tinnheia var lengst unna. Nå er jeg dekan for lærerstudenter ved UiA og trives utmerket.
— I en lang, lokalpolitisk karriere har du ikke bare vært kjent som grønn politiker?
— Jeg ble vel ansett for å være heller rød.
— Hvordan ble gløden tent?
— Ved at jeg som 16-åring forelsket meg i en gutt som leste Karl Marx. Gutten forsvant. Men jeg beholdt Marx. Han hadde garantert vært grønn, om han hadde levd i dag.
— Ganske paradoksalt at vi snakker sammen under et frukttre som bugner av tsarplommer?
— Navnet skjemmer ingen.