DebattPaul Otto JohnsenKristiansandVi opplevde en valgkamp hvor sentrale politikere nærmest drev konkurranse om de eldres gunst, hvor både kollektive klapp på kinnet og varme smil ble avlevert en gross og hvor det tidvis ble så varmt og rørende at man fikk klump i halsen av all omsorgen. Etter denne verbale varmebølgen og hete politiske omfavnelsen, forventet man selvsagt også at det i det minste skulle føre til et løft for minstepensjonistene i dette landet — de som ligger under UNESCOS fattigdomsgrense. Vi forventet ikke så mye, et lite løft bare, slik at de som har minst kunne få litt mer. Det beskjedne krav var 2G, som betyr en økning fra 119.820 kroner til 133.632. Var det for mye forlangt? Ja, det var visst det. Statsbudsjettet for 2008, som pensjonistene hadde så store forventninger til etter alle verbale politiske kjærlighetserklæringer under valgkampen, viste null.Hvordan kan den rødgrønne regjeringen behandle minstepensjonistene slik, uttalte formannen i Norsk Pensjonistforbund da statsbudsjettet forelå. Det var i høy grad et relevant spørsmål. Er det den økonomiske evne som mangler? Selvsagt ikke. Det pøses ut millioner i øst og vest. Hvorfor kan man ikke da yte en liten skjerv til de som har minst i fedrelandet? Ifølge offisielle tall er det for tiden 185.000 minstepensjonister i landet. Av dem er 161.434 kvinner, 22.689 menn. Hvis det hadde vært omvendt - hva da? Jeg lar spørsmålet henge i luften. Men jeg vet hva jeg tror. Vel 100.000 av det totale antall minstepensjonister har ektefelle med pensjon å støtte seg til. 70.000 er enslige. De har bare minstepensjonen å leve av. Det ville koste ca. én milliard kroner å løfte disse opp til 2G. Det er mye penger. Men alt er relativt. I første kvartal i år kunne staten overføre 100 milliarder til Pensjonsfond Utland som det heter nå. Som sagt - alt er relativt. Men forresten - la meg ikke glemme - det skal ikke hete minstepensjonister lenger, men garantipensjonister. Det er et mer positivt ladet ord, selv om det neppe blir så meget mer penger av det.