KRISTIANSAND: En ser at livet ikke er en selvfølge, sier Bjarte Vestøl.

Han er far til Silje Vestøl (21) som omkom i Flekkerøytunnelen i juni. Han er meddykker til Ståle Tveitane som omkom under et grottedykk i Mo i Rana i august.

Vestøl har dykket siden ulykken inntraff, men motorsykkelen som datteren kjørte har blitt stående.

— Målet er å få sykkelen på veien igjen, men det har vært litt for sterkt, sier han.

Høy risiko

De to ulykkene som har forandret hans liv er begge relatert til aktiviteter som innebærer risiko. Selv driver han med fysiske aktiviteter hver dag for å takle sorgen.

— Å holde på med ulike aktiviteter er det som gir meg et meningsfylt liv. Målet er å alltid ha kontroll på det en driver med, sier han.

Frp-politikeren har tatt seg en pause, både i jobben som klatreinstruktør og friluftslærer, og fra bystyret og kulturstyret. Nå fyller han dagene med fysisk aktivitet, og har lært seg å stå på seilbrett, og har begynt å kite.

— Jeg holder på til jeg blir skikkelig sliten, så jeg er trøtt når det kommer til kvelden.

Unødvendig

— Det er den verste katastrofen som kan skje for en mor og en far, å miste sitt barn, sier Vestøl.

Glatt veibane på grunn av arbeidet i Flekkerøytunnelen gjorde at Silje Vestøl veltet på motorsykkel under en kontrollert forbikjøring i lav fart. Så ble hun påkjørt av en møtende bil.

— Det er bittert å tenke på at Silje omkom på grunn av slurv, og jeg synes det er rart om ikke saken får konsekvenser for veimyndighetene, sier han.

Kampsaken hans blir nå å jobbe for bedre og tryggere veier.

— Jeg setter stor pris på all omtanken folk har vist etter ulykkene. Likevel ønsker jeg ikke at folk skal behandle meg annerledes som politiker.

Forlot kameraten

16. august dykket Bjarte Vestøl sammen med kameraten Ståle Tveitane i Pluragrottene i Mo i Rana .

— Det var det siste dykket vi skulle ha. Vi hadde satt ny rekord på 110 meter, og var på vei oppover, forteller Vestøl.

Tveitane fikk problemer med lufttilførselen. Han mistet gradvis bevisstheten, og Vestøl måtte til slutt forlate kameraten for selv å overleve.

— Det var to forferdelige timer opp til overflaten, og tankene gikk mest til kona og familien som skulle få den telefonen jeg selv fikk to måneder tidligere, sier han.

I dag kan han fremdeles ikke forstå hvorfor politiet nektet grottedykkerne å selv hente ut den omkomne.

— Det tok nesten to uker før Ståle ble hentet ut, og det førte til store og unødvendige lidelser for familien.