Før jul arrangerte Fædrelandsvennen en konkurranse der vi spurte ungdommen om hvordan det har vært å være ung i 2020. Dette er et av bidragene i denne konkurransen.

12. mars bestemte regjeringen det som skulle snu opp ned på hverdagen vår. Alle landets skoler og barnehager ble stengt ned som et tiltak for å hindre virusspredning. 2020 har vært et år fylt med de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid, og vi har vært kreative og tenkt ut alternative løsninger på det meste. Tavla ble byttet ut med Zoom og Google Meet, og skoleveien ble plutselig veldig mye kortere enn før. Nedstengingen skapte utfordringer for mange, og mange opplevde det vanskelig å holde motet oppe, og motivere seg til å jobbe med skole hjemmefra.

Personlig synes jeg den første tiden i lockdown var litt deilig. Ingen masete lærere, og muligheten til å legge opp skoledagen litt som man selv ville. Utfordringene begynte først etter at skolen hadde vært stengt en stund. Jeg begynte å bli lei av å stå opp hver dag, for så å klikke meg inn på linken til dagens Zoom-møte som læreren hadde lagt ut, og snakke med de andre over video. Jeg savnet å treffe klassekameratene mine, og det var vanskelig å lære seg alt i de ulike fagene på egenhånd. Jeg var mye hjemme, og jeg ble psykisk påvirket av å være så lenge vekke fra andre mennesker. Jeg savnet vennene mine, og jeg savnet besteforeldre og andre familievenner som jeg vanligvis traff ofte.

Det var vanskelig å holde motet oppe, og jeg ble veldig lei. Når både skolen og treningssenteret var stengt var det lite å holde på med, og jeg måtte finne nye hobbyer og ting å fylle dagene med. Det resulterte i mange turer i skogen, og mye utetrening. Innimellom trente jeg ute med venner, det var vondt å ikke kunne klemme dem og at vi måtte holde avstand. Jeg har opplevd pandemien svært utfordrende, både positivt og negativt, og den har virkelig satt ting i perspektiv.

Selv om Norge er et av landene med færrest dødsfall gjennom pandemien, føler jeg meg heldig som ikke har mistet noen jeg er glad i, og jeg kjenner en klump i magen når jeg hører om folk som har det. Mange har mistet noen de er glad i, og mange har vært spesielt bekymret for noen de er glad i. 2020 har lært oss å ta hensyn til de som er ekstra utsatt, og å gjøre ting i solidaritet.

Etter at skolene hadde vært stengt i noen måneder, fikk vi endelig vite at vi kunne komme tilbake på skolen før sommerferien. Aldri før hadde jeg trodd jeg skulle bli så glad for å få lov til å gå på skolen igjen. Det var så ubeskrivelig fint å se klassen og lærere igjen, og det var deilig å endelig komme tilbake til vanlige rutiner. Selv om hjemmeskolen bød på sine utfordringer, lærte jeg mye av det, og jeg lærte mye om meg selv. Å være så lenge borte fra skolen fikk meg til å kjenne på hvor takknemlig jeg er for å bo i Norge og få lov til å gå på skole.

Nå er endelig jula her, men også den må feires annerledes i år. Vi kan ikke være sammen så mange som vi ønsker, og ikke alle kan reise hjem til jul. Noen sitter helt alene denne jula, noen sitter i karantene, og noen sitter kun med den aller nærmeste familien. Det er rart og vondt å ikke kunne feire jul som vanlig, og spesielt vondt er det å ikke kunne gi en klem til de man er så forferdelig glad i, på selve julekvelden.

Akkurat nå ser jeg positivt på tiden fremover og året vi har i vente. Med en vaksine i vente, og forhåpentligvis masse vaksinering utover våren, gleder jeg meg til ting gradvis begynner å bli normalt igjen. Og det jeg kanskje gleder meg aller mest til, er å gi en ordentlig god klem til de jeg er glad i.

Alt i alt tror jeg 2020 har lært oss at det er viktig å stå sammen i solidaritet når kriser rammer nasjonen vår. Året har lært oss hvor viktig det kan være å ofre noe selv, for å bedre situasjonen til andre. 2020 har vært et år hvor vi har vært nødt til å tenke ut nye løsninger, og virkelig tenke utenfor boksen. Sammen får vi til det aller meste, selv når året er utenom det vanlige.