MANDAL: — De overgrep som kirken, Mandal sykehus og staten har begått mot oss, har vært en sterk belastning i livet for meg og min avdøde mann, sier den 57 år gamle kvinnen.Hennes historie er sterk og opprørende. Ikke bare blir hun nektet å få vite hvor hennes barns grav er, selv om kirkekontoret vet det. I tillegg er det ingen som kan finne ut hvor hennes andre døde barn ble av etter fødselen 27. januar 1976.Kari og mannen Håkon Sverre Hoen giftet seg i 1967. To år etter ble hun gravid, og alt forløp som normalt under svangerskapet. Ekteparet gledet seg voldsomt til det nye barnet.Men det gikk galt, og barnet, ei jente, døde i mors liv i oktober 1969, etter fullgått svangerskap. Trolig var dødsårsaken ryggmargsbrokk.- Da hun ble født, tok de henne bare og gikk. Noen snakket om at hun ville bli lagt på kirkegården, men jeg fikk ikke vite mer, forteller Kari. I etterkant ble hun også møtt av en mur av taushet fra omgivelsene. Mange mente det ikke var noe å snakke om, hun kunne jo bare få et nytt barn. Følte skyld

Hun beskriver oppholdet på sykehuset og tiden etterpå som svært vanskelig. - Jeg fikk en følelse av at det var min skyld at barnet var dødt når ingen ville si noe, sier Kari, som ikke hadde mot til å spørre hvor sykehuset gjorde av jenta.Tre år etter kom så Espen til verden, frisk og fin. Og ytterligere tre år etter det, i 1975, ble hun gravid igjen.- Igjen var svangerskapet helt fint. Fosteret oppførte seg normalt og friskt. Men nå endte oppholdet på Mandal sykehus enda verre enn første gang, sier hun.Da fostervannet gikk, trodde hun at hun skulle være helt i ro, slik vanlig er. Men sykehuset ba henne ta taxi til sykehuset, og hun måtte selv gå til fødeavdelingen.Kari må svelge dypt for å fortelle om hva som så skjedde:- Da jeg skulle gå på do, kom navlestrengen til syne. Fortsatt kjente jeg at barnet levde. Det var ingen lege til stede. Han hadde hjemmevakt, og da han omsider kom, ba jeg om å bli forløst ved keisersnitt. Det nektet han, han mente det var forgjeves.Guttebarnet døde like etter i mors liv, trolig av oksygenmangel. - Jeg ble deretter kjørt til et pasientrom der jeg ble liggende alene i ti timer, uten at gutten ble tatt ut. Ingen ville si noe til meg, forteller Kari.Til slutt ble det døde barnet tatt ut - en vanskelig fødsel fordi det var en setefødsel. Igjen ble barnet hennes båret vekk uten et ord - og siden er det ingen som kan si hvor det ble av.- Det var som om de ikke brydde seg om at han faktisk var et menneske og mitt barn. Det var så kaldt, så overflatisk.Denne opplevelsen skapte traume og bitterhet, ikke bare hos Kari, men også hos mannen Håkon. De følte seg tråkket på og prøvde ikke siden å få flere barn, i frykt for flere slike opplevelser. Nektet utlevert

Men det skulle bli verre. Noen år etter oppsøkte Kari sykehuset for å få utlevert journalene fra sine dødfødsler. Særlig var hun interessert i hva som skjedde under den siste fødselen. Sykehuset nektet å utlevere journalene, og hun kom ikke lenger.Tankene på hva som skjedde med de to barna, slapp imidlertid aldri. - Det var svært vanskelig å forholde seg til omgivelsene, der ingen snakket om de to. Men for meg var de to fullverdige personer. Hvor ble de lagt?Etter at mannen hennes døde for to år siden, etter mange års sykdom, følte hun i januar i år at hun igjen hadde fått krefter til å undersøke mer etter å ha opplevd større åpenhet rundt dødfødsler. Ikke minst i dødsannonser, der det nå er vanlig at det står «døde i mors liv». Nå er det også vanlig med begravelsesseremonier for det døde barnet.Hun oppsøkte kirkekontoret i Mandal og kirkeverge Håkon Sødal. Han lette i sine kartotek, og han fant hvor barnet fra 1969 ble av. Det ble lagt i en annen død persons kiste, og begravd i en grav på Mandal kirkegård. De pårørende til den andre døde personen fikk ikke vite at det lå to døde i kisten som ble gravlagt.- Det var i seg selv et overgrep, mener Kari. Hun fikk et voldsomt sjokk da kirkekontoret nektet henne å få vite hvor jenta er gravlagt av hensyn til den andre dødes pårørende. Kirkevergen undersøkte med departementet om lovverket på området, og derfra var svaret klart: Det skal ikke opplyses om hvor dødfødte barn er gravlagt fra den tid der disse ble lagt i andres graver.Sødal fant ikke ut hvor barnet fra 1976 ble av. Han har sjekket i kartotekene i Mandal, Kristiansand og Lindesnes.Dette barnet er sporløst borte. Et gravsted å gå til

For Kari Sjølingstad Hoen har dette året vært svært tungt. Hun tenker mye på barna som ikke fikk vokse opp, og skulle gjerne hatt et gravsted å gå til. - Jeg vil gjerne vite hvor min datter er, når noen faktisk vet det. Kanskje jeg kunne fått satt opp en gravstein til minne om henne, sier hun og ser ut over kirkegården der datteren ligger et sted.Hun har gått langs rekkene og sett på steinene med dødsfall i 1969, og undret om det er her eller der datteren ligger. Kari mener at det er et like stort overgrep overfor henne å ikke fortelle gravstedet, som overfor de pårørende til den andre døde å få vite at det er to i graven som ble laget for 36 år siden.At alle spor etter gutten i 1976 er borte, er også svært vanskelig å forsone seg med. I nesten 30 år har hun lurt på om sykehuset skjønte de gjorde noen feil under fødselen og at det er derfor han ikke er registrert noe sted.- Jeg føler de to barna ble frarøvet meg av sykehuset og kirken, som nå heller ikke vil gi meg et gravsted å gå til, sier hun stille.jarle.martinsen@fvn.no