Høvåg: — Vi må jo holde oss i form. Det er ikke noe særlig, dette, sier Lilla Syvertsen. Hun går med bestemte sjumilsstøvel-steg opp mot Hæstadveden. I dag igjen, som de tredve siste årene. Bak kommer ektemann Kåre og stokken.- Det er vel mest hun som drar meg med. Jeg hadde nok skoftet litt oftere, betror Kåre. Hver morgen klokka syv er det fram med turtøy, staver og stokk. - Til og med julaften?- Ja, hvis vi ikke har for mye besøk. Og hver morgen peiler de seg inn på samme mål: Hæstadveden. Den ligger omtrent en kilometer fra gården Skjevik i Hæstad. - Hvis vi skal gå andre steder, må vi ut i bil, og det er ikke nødvendig. Men på søndagene utvider vi gjerne turen litt, forteller Lilla. Hun begynte å gå på 70-tallet en gang. Siden ble også Kåre med. Før, da de hadde fjøset fullt av kyr, la de ut på tur like etter morgenstellet. Nå er klokka syv et greit tidspunkt; så har de resten av dagen til å gjøre andre ting. - Og så er det så friskt og godt i skogen om morgenen. Byfolk ville gjerne latt seg stoppe av sidelengs hagl og glatte stier.- Det skal mye til å holde oss hjemme. Vi har vasset i snø til knærne, vi, sier Kåre. Men i vinter ble de brutalt hindret fra å traske til heis. - Jeg brakk foten på vei ned fra tur. Det ble seks uker uten tur, og han fikk ikke lov til å gå alene. Var redd han skulle brekke beinet, han også, sier Lilla mens hun noterer navnene i boka på Hæstadveden. - 88 ganger til nå i år. Det kunne ha vært mange flere, sier hun. Når de er nede igjen på gården, begynner det å bli liv i besøket på loftet. Det er tid for frokost og en ny sommerdag. hilde