For det er lett å glemme seg selv når man er travelt opptatt med omsorgsarbeid. Men klarer pårørende å gi seg selv noen små øyeblikk, alene eller sammen med andre, i aktiviteter som gir dem glede, kan slike pusterom gi mer å gå på når man er tilbake i hverdagen igjen.
Her er listen:
Det kan hjelpe å kjenne til at følelsene du har er normale for mennesker i din situasjon. Pass på hva du sier til deg selv. Hvis du ofte forteller deg selv at «dette er ikke bra nok» eller «jeg duger ikke», kan det lett bli slik. I en samtalegruppe vil du antakelig bli oppmerksom på at du faktisk mestrer mye i en vanskelig situasjon.
Det er lett å bli isolert fra venner og familie og miste verdifulle kontaktpunkter. Dette er ofte tilfelle hvis pasienten har en adferd som kan være til sjenanse, eller du er redd for å forlate ham/henne av sikkerhetsmessige grunner. Forklar situasjonen for venner og kjente. De fleste venner seg fort til den uvanlige atferden når de forstår hva det gjelder.
Belastningen blir ekstra stor hvis du ikke har noen å snakke med. Å bære alle bekymringene og følelsene alene er urimelig og umenneskelig. Tenk over hvem du har tillit til, og som du antar vil ta vare på deg og det du vil fortelle, enten det er legen, hjemmesykepleieren, familiemedlemmer eller venner. Økt åpenhet om demens i samfunnet vil gjøre det lettere for den enkelte å være åpen. Mange har erfart at det er en stor lettelse å få fortalt andre om sykdommen, og de fleste får mer forståelse og støtte enn de hadde tenkt seg. «Hvorfor har du ikke fortalt dette før?» er en vanlig reaksjon.
Det er normalt å føle at man kommer ut av balanse. Vær oppmerksom på tegn på utbrenthet: Får du nok søvn, hvile og mat? Føler du at du må bære ansvaret alene? Gråter du ofte eller blir fort sint? Øker dine kroppslige plager, eller føler du at «nå er det nok»? En psykolog eller psykiater kan være til hjelp når det gjelder å bearbeide følelsene. Snakk med legen din hvis du føler behov for slik støtte. (Se også www.nasjonalforeningen.no) ntb