Nå gutter, det er nå!

Vi har ni poeng på ni kamper.

Tabellplasseringen viser 12. Tre døgn før fotballens festdag er vi ett fattig poeng unna nedrykksplassen.

Hørte jeg et hurra?

Hipp. Hipp.

Ikke det, nei.

Det enkleste i verden akkurat nå hadde vært å hudflette Mons Ivar Mjelde og hele hans poengfattige mannskap. Banket dem over skinnleggen med et cornerflagg. Formulert vittige kommentarer på Twitter og sarkastiske rævspark på Facebook. Vi kunne dratt fram statistikker fra fotballens mest grumsete kloakkrenner og konkludert med at alle piler peker mot kumlokket.

Igjen.

Mot nedrykk.

Mot nye nedturer, og nye konkurser og nye krangler. Altså litt mer Start, slik vi kjenner Start.

Det er vi. Som er. IK Start.

Tross alt.

Selvsagt kunne vi gjort det, med både fynd og klem. For atter en gang bekreftet Start det som bebrillede tv-eksperter og bedrevitende penneknekter – sånne som meg – har hevdet med både tyngde og svingslag de siste ukene: Start mangler den livsviktige kynismen.

Kynismen som sikrer poeng — poengene som gjør at man overlever.

I går ble det null, og det hadde vært forbannet enkelt å løfte den retoriske slegga.

Men det ville samtidig vært ekstremt urettferdig, og fryktelig feil.

Fordi noen ganger, ikke alltid, men noen ganger er fotballen på sitt aller vakreste når den viser seg som aller styggest. Som i går kveld, på overtid. Da Trond Olsen jublet hemningsløst med sine overlykkelige, tilreisende supportere, mens Babacar Sarr falt sammen i egen femmeter.

Det var grusomt, for oss.

Og uendelig vakkert, for Viking.

Men hvis vi evner å løfte blikket over den første veggen med skuffelse, den som reiste seg som et monster foran oss i det nittiandre minutt i går kveld, så er jeg overbevist om at de fleste av oss også ser lyspunktene.

I går var det mange av dem.

Ja, visst er vi for upresise, og visst mangler vi kynisme. Selvsagt burde vi satt sjansene og visst fanken er det latterlig å slippe inn to overtidsmål – ett i hver omgang. Men vi spilte god fotball, tidvis imponerende, og vi hadde Viking i tauene, nesten i knestående. Det var et kollektiv som sprudlet, og et kollektiv med klokskap.

Børufsen var strålende, Owello var bedre, og Opdal enorm.

I nitti minutter var vi et lag.

Et virkelig bra eliteserielag, mot et annet bra eliteserielag.

Og det er det som betyr noe i de neste timene og dagene, at vi dyrker styrkene, og beholder troen på at vi er langt bedre enn det som tilfeldighetene overskygget i går.

I nederlagets time vokser de virkelige vinnerne fram; Nå gutter, det er nå!

Sann mine ord, torsdag banker vi Odd!