— Vi slipper inn for enkle mål.

Sier Start-spillerne. Igjen. Og igjen.

De er stolte over at de atter en gang har scoret mål, to mål på bortebane, og tilsvarende skuffet over at de har sluppet inn enda flere bakover.

- Vi slipper inn for enkle mål.

Gjentar de - også til neste tv-kamera.

Hvis baklengsmålene er så irriterende enkle, bør mulighetene for å unngå dem være minst like enkle. Men det aner meg at oppgaven er langt mer komplisert enn hva både spillere og trenere er villig til å erkjenne. Det handler nemlig ikke bare om åpenbare tabber, tilfeldigheter eller uhell. Dessverre.

Allerede etter seks serierunder kan vi se et nokså ubehagelig mønster:

1. Defensive dødballer er en hodepine. Markeringsoppgaver glipper, kommunikasjon svikter. Fem baklengs på seks serierunder er urovekkende.

2. Vi slipper inn mål rett etter pause. To mot Hønefoss (54. minutt og 62. minutt). To mot Haugesund (46. minutt og 51. minutt). To mot Lillestrøm (54. minutt og 56. minutt). I stedet for kynisme, tillater vi at kamper endrer totalt karakter når vi minst ønsker det – gang på gang.

3. Vi gjør grove personlige feil. Acosta serverte det ene målet til Tromsø. Jesper gav bort det ene til Haugesund. Og da Opdal feide inn i Torstein Helstad – og lagde straffe i en situasjon han burde holdt seg langt unna – var vi nok en gang i selvforskyldt trøbbel. Kritiske feilvalg på kritiske tidspunkt gir ofte kritiske resultat.

Det nytter lite at vi på seks serierunder har scoret hele elleve mål rett vei, når summen av svake prestasjoner i eget forsvar har gitt oss like mange mål i den andre.

- Vi slipper inn for enkle mål.

Sier spillerne. Atter en gang. Så også etter å ha gjestet Åråsen.

Om ikke annet, de snakker i hvert fall sant: Det er altfor enkelt å score mål på Start.

Akkurat nå virker det som om vi lider fælt under det faktum at vi mangler en soleklar forsvarssjef. En autoritær, dirigerende og rutinert bauta – gjerne en drittsekk. En som man elsker å hate, enten man er med- eller motspiller. En skikkelse som hele gruppa vender seg til når det stormer, en som setter skapet på plass når resten av stua vakler.

Acosta har mange av disse kvalitetene, men har så langt virket han mer opptatt av eget spill enn av omgivelsene sine. Trolig handler det om kommunikasjonsvansker, jeg håper det. I går var han direkte sløv da Helstad fikk både rom, tid og plass til å sette inn seiersmålet.

Jesper Mathisen har også mange av de samme gode kvalitetene, men den lett slentrende spillestilen hans er ofte like mye en stressfaktor for omgivelsene, som en autoritær trygghet.

Og på tribunen sitter kaptein Glen Andersen, skadet.

- Vi har sluppet inn seks mål på to kamper. Da er det ikke lett å vinne fotballkamper.

Oppsumerer trener Mons Ivar Mjelde etter skuffelsen på Åråsen.

Det han egentlig sier:

Vi er gode nok i angrep. Vi er for dårlige i forsvar.

Jo takk, vi ser det, og vi har hørt det før.

Jeg vil helst vite hvordan vi skal komme oss ut av skyttergraven.

Noen forslag, folkens?