Striden står om forholdet til andre kirker og kristne. Er andre gode nok? Finnes det overhode noen andre kirker som døper slik de skal? Er andres dåp god nok, god nok til å komme til himmelen? Eller god nok til å komme inn i Menigheten Samfundet?
I mer enn ti år har det særegne kirkesamfunnet Menigheten Samfundet diskutert dette. «Lomelenderne», som de også kalles, konkluderte i 2012: Deres to menigheter i Kristiansand og Egersund utgjør fortsatt den eneste sanne kirke.
— Jeg trodde ikke det jeg så. Ble kjempetrist, sier Grete Vabo.
Ville forandre innenfra
Allerede i år 2000 skrev hun boken «Åpent og ærlig» om sitt liv i menigheten. Kritikken var tydelig.
Jeg hadde så stor tro på den grundige dialog-prosessen som ble satt i gang.
Den gangen var det særlig leveregler om for eksempel klær, bukser, skjørt og hårlengde det gjaldt. Hun valgte å bli værende i menigheten. Ville forandre innenfra. Nå orker hun ikke dette mer. Grete Vabo har gitt opp.
— Jeg hadde så stor tro på den grundige dialog-prosessen som ble satt i gang. Og jeg fikk virkelig respekt for ledelsen som gjorde noe så uvanlig som faktisk å åpne for åpne diskusjon om noe så sentralt. Men så etter noen år kom vedtaket..., sier hun.
Med rett til å døpe
Samfundsstyret mener «at et kirkesamfunn som fører falsk lære, ikke har rett til å døpe i den treenige Guds navn. Når dåp utføres i et slikt kirkesamfunn, er det ikke gyldig,» skrev de 12 mennene i kirkesamfunnets øverste styringsorgan.
Det vil si; det var én av de tolv topplederne som var kritisk til vedtaket. Eilif Dversnes heter han, og arbeider som inspektør ved Samfundets skole i Egersund.
«I prinsippet sier vi i dag at det bare er Samfundet... ...som utfører en rett dåp,» skriver Dversnes i sin dissens. Dette begrunner han med at alle som vil bli medlemmer må døpes på nytt. Og nedenfor i vedtaksdokumentet Fædrelandsvennen har fått tilgang til, skriver han: «Vi skal være forsiktig med å gå lenger enn Bibelen beskriver...». Og: «Jeg vil beklage at vi ikke er kommet til enighet eller gjensidig forståelse i kirke/dåpsaken.«
Uro og utmeldinger
Eilif Dversnes ga også uttrykk for at han håpet menigheten kunne unngå splittelse. Men på dette tidspunktet, i 2012, var det allerede klare tegn på uro i benkeradene. Åpen kritikk. I årene 2011-2014 meldte 163 personer seg ut, vel 40 i året. Medlemstallet har ligget stabilt på rundt 1400 i Kristiansand. Dermed er utmeldingsprosenten det tidobbelte av Den norske kirkes verste år.
Grete Vabo meldte seg ut i 2013. — Jeg kan ikke lenger leve i en organisasjon som mener at alle andre tar feil, sier hun.
Seks lærere med stor tillit
Det var i 2006 at seks lærere ved menighetens skole i Kristiansand ble invitert til å delta i en dialog med Samfundets ledelse. Før dette hadde flere av dem i «sjelesørgeriske samtaler» (fortrolige samtaler om trosspørsmål) avslørt at de var blitt usikre på menighetens lære. Erik Daland var en av de seks.
— Vi seks hadde snakket om læren vår i flere år allerede. Og egentlig hadde vi en lang liste med lærepunkter, men ble raskt enige om å gå inn på to spørsmål: Anerkjenner menigheten andres dåp? Finnes det ekte kristne i andre kirker? Jeg var optimistisk med tanke på samtalene vi skulle inn i, sier Erik Daland.
Optimismen forsvant. I dag er han verken lærer eller medlem.
Følg Fædrelandsvennen på Facebook
Fra åpenhet til stengt
Daland forteller at det som skulle være en respektfull, jevnbyrdig og åpen dialog - bygget på kunnskap, viste seg å bli stengt, tung og vanskelig.
— Enkelte ble syke og sykmeldte. Andre søkte permisjon fra skolen, for senere å slutte. Også jeg sluttet som lærer midt i dette. Etter 25 år. Det var i 2011, forteller han.
For åtte år siden nøt de seks lærerne stor tillit og var vesentlige ressurser i skolen og i menigheten. I dag er kun én av dem ansatt ved Samfundets skole. To av dem har meldt seg ut av menigheten. Andre er kun passive medlemmer.
Orker ikke å snakke
De vil ikke si noe til Fædrelandsvennen. Bare Erik Daland, av de seks, har latt seg overtale. En sier han ikke har tillit til at media, og særlig Fædrelandsvennen, kan bidra til noe positivt i saken. De andre sier at belastingen er for stor. Her er det folk som har hele slekta si i menigheten, levd hele livet innenfor, som fortsatt har barn på menighetens skole, har ektefeller som i dag er både lærere og medlemmer. Slik er det også med andre utmeldte vi har vært i kontakt med. I enkelte familier er noen av barna i barneflokken utmeldt sammen med en av foreldrene. Orker ikke å snakke om det.
— Dette er sårt. Jeg er 51 år. Har alltid vært i menigheten. Det var som å forlate alt. Og for noen er det skremmende. Husk - vi er egentlig lært opp til å ta avstand fra dem som forlater menigheten, sier Erik Daland, og legger til at dette går greit for ham.- Men jeg kan fortelle at jeg driver et lite sykkelverksted på si. Der hadde jeg mellom 50 og 100 menighetsvenner som kunder. Etter at jeg meldte meg ut, har to av dem vært innom med sykkelen sin.
Redd for å bli fanget - igjen
Erik Daland forlot menigheten for to år siden sammen med kone og barn. Læreren, dirigenten i menighetens mannskor, han som var lært opp til å ta avstand fra andre kristne og andre kirker:
— Jeg orket ikke å ha det sånn mer. Nå spiller jeg piano for barnekoret i ett kirkesamfunn, er organist i et annet, er søndagsskolelærer i det tredje og jobber som barnehagelærer i det fjerde kirkesamfunnet.
— Har du meldt deg inn i en annen kirke?
— Nei. Jeg våger ikke. Jeg er redd for igjen å bli fanget inn i noe som gjør meg ufri, sier han.
Taus ledelse
Men så er det viktig for Erik Daland å legge til:
— Samtidig som jeg har tatt konsekvensen av det jeg er kommet fram til og meldt meg ut, respekterer jeg dem som velger annerledes. Også Samfundsstyret har full rett til å ta sine avgjørelser.
Samtidig som jeg har tatt konsekvensen av det jeg er kommet fram til og meldt meg ut, respekterer jeg dem som velger annerledes.
Og dette styret har Fædrelandsvennen bedt om å bidra til å belyse saken. Hva synes de om at så mange har meldt seg ut i forbindelse med prosessen? Hvorfor anerkjenner de ingen andre kirker? Dette, og mer til, skulle vi gjerne visst, men verken styrets formann eller nestformann, Sigmund Aamodt og Ragnar Eigestad, eller forstander i menigheten i Kristiansand, Sigmund Arvid Dean, har ønsket å bidra. Heller ikke Eilif Dversnes, den av de tolv i øverste styre som var uenig med de andre i det avgjørende spørsmålet, vil kommentere.
Må tåle innsyn
57 år gamle Gunvor K. Andresen meldte seg ut i 2014. Etter 56 års medlemskap.
— Jeg har ikke selv gransket alle kilder, men over lang tid har jeg vært vitne til en prosess der en gruppe med stort alvor har gitt meg og menigheten ny kunnskap. Når jeg da observerer at ledelsen ikke våger å ta inn over seg denne nye kunnskapen, forstår jeg at jeg har bygget for mye av livet mitt på tillit til mennesker som - slik jeg forstår det - ikke ønsker å ta i bruk ny innsikt. Resultatet er at menigheten blir værende i en «oss og de andre - forståelse». Og jeg tror verken verden eller forholdet mellom kirker skal være sånn, sier Andresen, og legger til:
— For at en slik liten menighet skal bli god, må ledelsen ønske utsyn innenfra, og også tåle innsyn utenfra. Menigheten må gjøre dette til en ressurs. Det er også derfor jeg svarer under fullt navn i denne saken. Jeg ønsker ikke at dette skal gjøre vondt for alle dem som ser dette på samme måte som meg, men som av forskjellige grunner fortsatt er medlemmer.
Dette ønsket om ikke å såre noen, ødelegge noe for noen, har alle de tre åpne kildene i denne saken bedt om at må komme tydelig fram. Det er heller ingen av dem som har oppsøkt oss for å få komme til orde.
Skrelle løk
Grete Vabo sier hun synes menighetens prosess likner å skrelle løk.
— Da alt var skrelt bort og menigheten hadde lært mye nytt om luthersk dåpssyn og om Bibelen, så vi at vår holdning til andre kristne bygger på feil. Da mente nok ledelsen at de forsvarte seg med Bibelen, men jeg oppfattet at de bare sto igjen og forsvarte tradisjoner. Jeg kan ikke lenger være med. Det er trist.
Innerst inne har jeg ikke gitt opp håpet om at menigheten skal åpne opp og se verdien av fellesskap med andre kristne.
— Hvorfor har har du valgt å svare på våre spørsmål?
— Jeg vet at mange er slitne av dette og lei diskusjoner. Så det er mulig jeg har naiv, men innerst inne har jeg ikke gitt opp håpet om at menigheten skal åpne opp og se verdien av fellesskap med andre kristne, sier Grete Vabo.