- Likevel har flesket stramma seg opp litt

Jeg er plutselig i stand til å løpe opp en bakke, stråler Eva Kvelland.

«Det hjelper å ha mindre flesk å drasse på», skrev Svein i sin blogg denne uka. Jeg smeller frem baderomsvekta og velter meg på. Fytti feite heite; det gjelder ikke meg! Jeg deiser fremdeles rundt i skauen med samme tyngde som før.

Eva Kvelland, Sprek-deltaker Foto: Tore André Baardsen

Og med dagens middag friskt i minne, er det liten vits i å lure på hvorfor. Likevel har flesket stramma seg opp litt, og svidd seg pent i glansen av høy solføring. Dessuten veier muskler mer enn fett. Det og et par ekstra livsløgner gir meg klokkertro på at jeg likevel spiser riktig nok. Da vi startet Sprek-prosjektet, fikk vi et knippe gode råd fra ernæringsekspert Monica Klungland Torstveit. Jeg skjønte raskt at dette ikke ble seks uker på sitrondietten. Spis mer, spis oftere og inn med karbohydratene, var beskjeden jeg fikk. Endelig brød. Ut med lavkarbokjøret – inn med feite skiver. Matvrak. Løp mer, spis mer. Brenne ned – fylle opp. Mat er en av fordelene med å trene, og motivasjon nok til at Sommerløpet ikke blir min siste tokt med joggesko.

Hittil har 9. august vært nært, men likevel på armlengdes avstand. Vi har hatt tid. Det har vi ikke lenger. I dag er det to uker til vi skal skyte ut fra startgropa– og forhåpentligvis stupe over målstreken. Og fremdeles er jeg ikke i nærheten av å fornemme hvor langt 21 kilometer er. Attpåtil har jeg hatt ferie. Ei uke ute av kontoret. Sol, saltvann og hvitvin. Kjassen livsstil. Det var neppe optimalt for formkurven, men det var hæla i taket og tenna i tapeten for trivselskurven. Og jeg løp. Prøvde i alle fall. Satte brede og dovne sjøbein langs hele kyststripa. Den mest dyrekjøpte ferieerfaringen var nok likevel å gå glipp av den ukentlige intervalløkta med løpetrener Finn. Mitt forsøk på å ta igjen det tapte under en tur i land i Grimstad, endte med bakkeintervaller på lavpuls. Det var som å løpe fullstendig uten ryggrad. Intervalltrening alene krever åpenbart en viljestyrke jeg kan se langt etter. Jeg trenger ryggene til Svein og Gro Hege, og jeg gleder meg (sic!) til neste blodsprengte helvetesøkt med Finn.

Og til slutt, ukens opplevelse:

Jeg er plutselig i stand til å løpe opp en bakke. Flere ganger. Femten ganger. Eller tjue ganger. Kom ut av tellinga. Pulsen steg litt – sank fort. Halvveis. Pulsen steg enda litt – men sank like mye. Blikket festa på en imaginær strek. Hodet heva. Løpe på tærne. Snu. Gå ned igjen. Ny runde, ny puls og ny god følelse. Så god følelse at det ikke ble den helt store hjertetrimmen ut av det. Men jeg løp i bakke. Bakkeløp. Jeg.