Studenter og ensomhet: De skulle skape minner for livet – så kom koro­naen

– Jeg vet at jeg ikke er alene. Faktisk tror jeg de aller fleste studenter har følt seg ensomme denne høsten.

Hun rakk å være i den «normale» studenttilværelsen i et halvt år før koronaen kom. I mars ble studentlivet snudd opp ned.

Han trodde det skulle bli lett å få seg nye venner i Stavanger. Slik ble det ikke.

Mia Margarete Braaten (20) føler livet er satt på vent.

Braaten har kjent på en helt ny ensomhet det siste året.

– Jeg vet at jeg ikke er alene. Faktisk tror jeg de aller fleste studenter har følt seg ensomme denne høsten. Det er en slags trøst i at andre har det på samme måten. Dette handler ikke om at jeg føler meg ekskludert, sier Braaten.

Via en datamaskin på kjøkkenbordet hjemme hos foreldrene på Bogafjell har hun fulgt alle forelesningene på årsstudiet i sosiologi ved UiS.

– Jeg våkner opp, ser en forelesning på nett, prøver å underholde meg selv så godt jeg kan. Jeg er glad i å sy og har alltid et prosjekt på gang.

Braaten har valgt bort det meste av sosial kontakt fordi hun jobber ved Lunde boas, ved siden av å studere.

– Min største frykt er å smitte noen av de eldre beboerne. Det ville vært helt forferdelig.

Braaten har en venninne fra Rennesøy som hun treffer fast.

– Hun er faktisk den eneste jeg treffer på fritiden bortsett fra foreldrene mine. Studiegruppen min har jeg kun snakket med digitalt.

Det er ikke rart Braaten føler seg ensom iblant.

– Noen ganger føles det som om hele livet mitt er satt på vent. Men jeg må finne en balansegang. Det er viktig å møte noen ellers blir det for ensomt, legger hun til.

Hun er glad hun begynte å studere i fjor da ingen enda hadde hørt om korona. Heldigvis har hun fått kjenne på hvor fin en studietid kan og skal være.

– Tenk å være fersk student, flytte til en helt ny by der du kanskje ikke kjenner noen. Det er korona og du kan ikke gå bort til folk på samme måte som før. De får jo ikke oppleve hvordan det faktisk er å være student. Kanskje mister de lysten på å studere videre. Det er synd.

Selv blir hun glad når tenker tilbake på sitt første år som student.

– I fjor var jeg supersosial og det var så hyggelig. Du møter så mange nye og spennende folk. Lærer av folk med andre synspunkter enn deg selv.

Hun forteller om en tid da det føltes som en lek å bli kjente med nye mennesker.

– Jeg kjente ingen da jeg begynte å studere i fjor, men det var bare å sette seg ned, så kom du i kontakt med folk.

– Hva håper du blir annerledes i 2022?

– Det hadde vært helt perfekt om korona bare forsvant og vi kunne være mer sosiale. Men det tross alt kommet noe godt ut av dette også. Jeg tror vi alle har lært å sette mer pris på folkene rundt oss.

Vi vil gjerne høre din koronahistorie. Skriv til oss her.

Etter tre år med intens sosialisering på lærerstudiet i Volda ville Jonas Hafnor Holen (24) fra Nøtterøy prøve noe nytt. Valget falt på Stavanger.

Holen hadde kun et par bekjente i oljebyen, men tenkte det var grei skuring å skaffe seg nye venner. Det stemte ikke helt.

– Noen ganger kan jeg angre på at jeg flyttet. Ting ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg trodde det skulle bli lett å få nye venner, forteller Holen.

Korona har gjort alt vanskeligere.

– Vi får beskjed om å holde avstand. Da er det ikke så kult å bare gå bort til nye folk å slå av en prat. Det var mye lettere å bli kjent med folk på byen før. Nå er alt annerledes.

Holen er en sosial fyr som har lett for å komme i kontakt med folk, men denne høsten har vært helt spesiell.

– Det har vært litt skummelt og til tider har jeg følt meg veldig fremmed. Jeg har tvunget meg selv til å ta kontakt med nye mennesker, men mange av dem har allerede etablerte relasjoner. Alle i klassen min er veldig hyggelige, men de har gått sammen i tre år. Da krever det ekstra mye å bli en del av gjengen.

Normalt er han innom universitet på Ullandhaug to dager i uken. Resten av undervisningen foregår digitalt. Akkurat nå er han i praksis på en barneskole.

– Balansen mellom studier og det sosiale er helt avgjørende for å komme seg gjennom utdanningen. Det er lett å gå i kjelleren om dagene bare består av skriving og studier.

Kontrasten til Volda er stor. Der var kompiser og klassekamerater aldri langt unna, ettermiddag og kvelder var fylt opp med aktiviteter og planer. Slik er det ikke i Stavanger.

– Jeg står opp, drar på skolen, gjør skolearbeid, trener litt eller sykler meg en tur. På kvelden tar jeg kanskje en øl med en kompis, men det sosiale livet mitt er helt annerledes her enn det var i Volda.

Men et annerledes møte med Stavanger har ikke skremt han bort. Han vil fortsette å studere her.

– Stavanger er en kul by. Det er mye å finne på her. Jeg har jo møtt del folk som jeg gjerne vil bli bedre kjent med.

– Hva håper du blir annerledes i 2022?

– Jeg håper på mer frihet til å gjøre hva jeg vil, reise mer rundt. Forhåpentligvis blir det litt lettere å bli bedre kjent med nye folk.

– Kontrasten mellom det første semesteret og de to siste, er stor. Jeg har følt på ensomhet dette året – 100 prosent, sier Montiel.

Studiene er for lengst flyttet fra forelesningssalen og inn på soverommet. Ved siden av sengen står en hvit skrivepult. PC-en står klar for en ny arbeidsøkt. Pensumbøkene ligger stablet ved siden av. Egentlig skulle Montiel sittet på en forelesningssal i en ny by nå. Hun skulle bodd på hybel alene og festet med venner. Slik ble det ikke.

– Da alt stengte ned var det ikke noe poeng i å sitte på hybelen alene, sier Montiel, som flyttet til Grimstad for å studere ved barnehagelærerutdanningen i fjor. Etter nedstengningen i mars valgte hun å reise hjem til foreldrene i Stavanger. Åtte måneder senere er det fortsatt digital undervisning som gjelder.

– Savnet etter vennene mine er stort. Flere av dem har jeg ikke sett på snart to måneder. Heldigvis har jeg en kompis som bor rett nede i gaten. Vi sees en gang iblant.

– Hvordan har du håndtert det å være mye alene?

– I begynnelsen påvirket det meg å se at andre var på fest i sosiale medier, mens jeg satt alene hjemme. Etter hvert forsto jeg at jeg ikke var den eneste. Å akseptere situasjonen hjalp meg og jeg lærte etter hvert å finne på ting alene. Først da begynte ensomheten å slippe taket.

Monitel føler hun fortsatt går på videregående. Å være tilbake på jenterommet forsterker følelsen. Hun tror mange studenter har det slik nå.

– Man mister litt selvstendigheten og følelsen av å være student.

– Hvordan har det vært å ha digital undervisning?

– Muligheten til å stille spørsmål til foreleserne eller diskutere med studievenner forsvinner. Det blir ikke den samme kvaliteten på undervisningen. At praksis ble avlyst påvirker motivasjonen til å fortsette. Det er praksis alle gleder seg til.

Montiel tør ikke se verken positivt eller negativt på tiden som kommer.

– Alt er så usikkert. Jeg prøver å ta en uke av gangen. Mitt håp er at venner og familie kan samles igjen neste år. Vi trenger fysisk kontakt. Det digitale kan aldri erstatte det.

– Det er en boble hvor det eneste jeg gjør er å stå opp, jobbe og så legge meg uten å ha kontakt med noen andre. Det som redder meg er gitarspilling og kos med hundene og kattene.

Tobiesen vil snakke med Aftenbladet om ensomhet i håp om at flere skal forstå at de ikke er alene når de kjenner på ensomhet.

– Du hører stort sett om gamle og ensomme. Det er så lett å sammenligne seg med andre og tro at alle andre har det bra. De fleste unge har en høy terskel for å si at de føler seg alene, men jeg tror mange har det som meg.

Da koronaen traff Norge satt Tobiesen i Trondheim og kjempet med en masteroppgave i kybernetikk, læren om styremekanismer og styringsproblemer.

Dagene i Trondheim ble mer og mer ensomme. Gode studievenner valgte å flytte hjem igjen. De gode diskusjonene på lesesalen og bordtenniskampene på kveldene forsvant.

– Du er veldig alene når du skriver master og all veiledning skjedde på e-post og via telefon på grunn av korona. Til slutt ble det så stille at jeg også valgte å flytte hjem til foreldrene mine på Orstad for å fullføre oppgaven, forteller han.

Men selv om studietiden fikk en kjip slutt, føler han seg heldig.

– Jeg har opplevd hvor fint det er å være sosial i studietiden. Det er det mange som ikke har.

Tilbake på gutterommet på Orstad skjedde det ikke stort mer enn i Trondheim.

– Jeg har prøvd å holde litt kontakt med folk via FaceTime og telefon. Det er ikke mange jeg treffer i løpet av en uke.

Etter at Tobiesen leverte masteroppgaven fikk han seg jobb som IT-konsulent. Hjemmekontor har vært hverdagen siden august.

– Jeg var uten en tur i forrige uke, men jeg treffer ikke så mange folk. Vi er jo midt i en pandemi og skal holde ting på et minimum.

Men Tobiesen er optimist. Han tror ting vil bli bedre. Bare pandemien slipper taket.

–Jeg er jo ekstrovert. En sosial fyr som liker å treffe folk. Jeg liker surfing og klatring. Forhåpentligvis blir det lettere å bli kjent med nye folk når vi slipper å holde avstand.

Vi vil gjerne høre din koronahistorie. Skriv til oss her.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.