En fredag ettermiddag på NRK Marienlyst i Oslo. Tore Strømøy skal akkurat til å gå inn i studio for å gjøre ferdig innspillingen av «Tore på sporet» da han blir oppringt av Adresseavisen. Han blir bedt om å kommentere et utspill i forbindelse med en debatt om «Tore på sporet» og adopsjon.— Jeg ble litt paff. Jeg er vant med at det blir litt støy i kjølvannet av «Tore på sporet», men programmet hadde ikke gått på lufta engang, sier Tore Strømøy (45).Etterpå ringer han til sine tre døtre. Han forteller dem at det kommer et oppslag i avisa, men at det handler om selve programmet og ikke om ham som person og far.Dagen etter smugleser han Adresseavisen fra et avisstativ på Gardermoen. «Tore på sporet er motbydelig underholdning», uttaler adopterte Hanne Eide Andersen på forsiden av avisa. Hun mener Strømøy og co romantiserer gjenforening i det populære lørdagsprogrammet og postulerer at man først blir lykkelig når man har funnet sine røtter. Strømøy lukker avisen og setter seg på trondheimsflyet. Skuffet

  • Ble du deppa?- Mer skuffet enn deppa. Vi har jobbet hardt og lenge med denne runden «Tore på sporet». Jeg hadde gledet meg til premièren, men så får du noe sånt slengt i fleisen. Jeg er ikke sint på Hanne Eide Andersen, men skuffet over at Adressa trår til med et slikt oppslag allerede før det første programmet ble sendt, sier Strømøy.Vi sitter inne på Tore Strømøys kontor på NRK Tyholt i Trondheim. Kontordøra er blitt beæret med et knippe barnetegninger og en plakat av helten Bruce Springsteen. Tomme colaflasker, permer, bøker og en gigantisk oppslagstavle tapetsert av bilder preger det lille avlukket inne på «Tore på sporet»-redaksjonen. Strømøy avbildet på motorsykkel sammen med Åge Aleksandersen. Strømøy på toppen av Kilimanjaro. Strømøy med et skjelmsk smil ved siden av Wenche Foss. Flerfoldige bilder av døtrene. Faren i fiskebåten hjemme på Frøya. Og midt på tavla henger et fotografi, formet som et hjerte, av en vakker blond kvinne. Den samme blonde manken stikker i neste øyeblikk hodet inn døra.- Tore, bare i dag har vi fått en så stor bunke med brev fra folk som vil ha hjelp fra «Tore på sporet»-redaksjonen, sier Karen Bit Vejle og lager en ti centimeter fiktiv brevbunke med hendene. Hun er Strømøys danske kjæreste og redaksjonsleder av Tore på sporet. Hun synes Tore er fantastisk. En person hun respekterer og som hun har lært mye av. En person som hjelper andre fordi han virkelig vil, og som har en spesiell journalistisk teft for den gode historien: En likandes kar på alle måter. Et syn hun deler med store deler av det norske folk. For mens eliten hater programmet, elsker folk trønderen med det varme, skrå blikket. Den smått keitete fyren som snakker feil og knoter på engelsk om det trengs. Opptil 1,3 millioner nordmenn har hver lørdagskveld dandert tacofatene, sprettet rødvinskartongen og kroet seg sammen i sofaen for å se «Tore på sporet». Vi har fulgt skattejakt, eventyr og rørende gjenforeninger som er fortalt som den reneste skillingsvise: enkelt så alle forstår og med en innlevelse som engasjerer de fleste. Kulturkollisjon

  • Også kjæresten din synes du er fantastisk?En anelse rødt sprer seg i kinnene på Strømøy. Han plasserer raggsokklabbene på kanten av søppelbøtta.- Du må ikke høre på alt hun sier, vettu, mumler han.- Blir det ikke tilløp til kulturkollisjon mellom en danske og en frøyværing?- He-he. For å si det sånn; jeg er en enkel fyr fra Frøya, så det hender jo at kommunikasjonen ikke er helt friksjonsfri, medgir Strømøy og legger til at privatlivet hans ikke er spesielt interessant på noe vis.Selv om Tore er folkekjær, har «Tore på sporet» innimellom fått seg en real lusing. Kritikerne har ikke spart på spanskrøret og han har fått så hockeysveisen har flagra. Strømøy er blitt beskyldt for å lage et ondsinnet program, for å drive intimitetsterror, for å lage underholdning av lengsel og svik. Han har «baksa seg trøytt» i offentlig spott, og mener de verste kritikerne bør gå seg selv nærmere etter i sømmene.- Når en medieviter får to siders spalteplass i VG for å si at jeg lager et ondsinnet program etter bare å ha sett 20 minutter av ett program, begynner jeg å stusse. Hun vil diskutere etikk, men opptrer selv uetisk ved å unnlate å sjekke fakta eller utvise varsomhet. Hun tråkker på dem som har deltatt i programmet, sier Strømøy og sikter til en debatt som raste i avisene for noen år tilbake.Hver gang det blir sånt styr tenker han at han ikke orker mer. Han gjør sitt beste, og blir oppriktig lei seg hver gang han blir hengt ut.- Jeg vil fortelle gode historier og synes det er fantastisk at så mange liker programmet vårt. Hvorfor er det så farlig at ei adoptert jente pakker kofferten hjemme i Trondheim, drar til Sør-Korea, finner sine biologiske foreldre og blir glad? Det er greit med en debatt, men alt dette har vært diskutert før. Jeg får mer en følelse av at et oppslag om Tore Strømøy selger godt, enn at avisa har et ønske om å kjøre en presseetisk debatt. Hvis det er misjonen, ville nok mange andre saker vært viktigere enn denne, sier Strømøy. På seertoppen

Kritikere får være så sylfrekke de bare vil, men «Tore på sporet» har funnet sin plass i folkesjela og på toppen av seerstatistikken. Og stadig flere ber om hjelp, redaksjonen har fått i gjennomsnitt én henvendelse hver dag siden programmet startet for ti år siden.- Hvorfor blir du hatet av eliten?- Det er nå en gang sånn at det som er populært i folkedypet, blir hatet og utskjelt av «forståsegpåere» som eksempelvis journalister og medievitere. Folk liker Grandiosa, Se og Hør og DDE, men det er liksom ikke bra nok for kremen. Hvis menigmann liker noe, «så skal i hvert fall ikke jeg like det». Det blir litt sånn. I en del kretser er det neppe stuerent å se på «Tore på sporet».- Med hånden på hjertet, jeg liker verken DDE eller «Tore på sporet». Er det noe galt fatt med meg?- Har du satt deg ned og virkelig lyttet til DDE? Det bør du gjøre. Du må gi det du tror du ikke liker en sjanse, og være ærlig mot deg selv og andre. Ikke vær livredd for å si at du virkelig liker Sputnik når du ankommer kulturredaksjonen på Adresseavisen.- Hvorfor blir jeg flau av å se «Tore på sporet»?- Flau? Da må du ta en prat med deg selv. Kanskje du er redd for å bli berørt? Du må heller leve deg inn i dem som er med i programmet. Sette deg inn deres tankesett, følelser, i deres drøm og jakt etter sannheten. Kanskje flauheten skyldes at det føles flaut å gråte? Men det er slett ikke flaut, råder Tore. Grine uten å skjemmes

Han bøyer seg fram og slår ut med armene.- Ære være dem som tør grine uten å skjemmes, som gir blaffen i hva andre synes. Skulle ønske jeg hadde den egenskapen sjøl i større grad.Han tror det er nettopp det at historiene rører folk som gjør programmet så populært. Og at det handler om ting man kan identifisere seg med.- Folk flest er opptatt av de nære ting, venner, familie og sin egen historie. De færreste er mest opptatt av karriere og penger. Seerne kan lett identifisere seg med personene på skjermen, som er helt vanlige folk med sine fysiske og emosjonelle skavanker.Strømøy sjøl er også helt vanlig. Han ønsker i hvert fall å være det, slik som vennen Åge Aleksandersen synger: «Æ vil vær en lykkelig gjennomsnittsmann». Strømøy er en jovial og hjelpsom familiemann. Han liker cola og koka fesk. Og ketchup på biffen.Ifølge daglig leder Per Jørgensen i Byåsen Håndball Elite er derimot Strømøys engasjement mer uvanlig. Uten å ta seg ei krone betalt, brenner han 110 prosent for håndballjentene.- Jeg gir meg ikke før Byåsen blir Norges beste lag. Nei, forresten, verdens beste lag, sier Strømøy og gliser bredt. Foreldrene døde

Litt av piffen og gleden sloknet likevel da foreldrene døde, bare 64 og 66 år gamle. Livet blir aldri helt det samme.- Det var liksom noe annet da far min ringte og var helt vill i bartene når «Tore på sporet» gikk på lufta. Det føltes godt. Det hadde vært utrolig bra å få mor og far tilbake, om så bare for én dag.Lykkeligvis har han de tre døtrene sine. Trioen har han fra et tidligere ekteskap. Jentene betyr alt, ingen kvinne kan toppe dem. Men den dårlige samvittigheten gnager, og tidsklemma kan ta strupetak så han knapt får nattesøvn.- Jeg burde vært mer hjemme i stedet for å fyke verden rundt. Likevel er jeg selvopptatt og jobber mye. Jobben er fantastisk artig og spennende, men den tar ekstremt mye tid. Innimellom tenker jeg at jeg skulle hatt en vanlig jobb på Frøya. Sett på bølgene fra kjøkkenvinduet.45-åringen kommer fra den lille grenda Strømøya på Frøya. Foreldrene jobbet på Frøya Fiskeindustri. Den sjenerte Tore trivdes godt med den frie tilværelsen ved sjøen og i skogen sammen med brødrene Knut Arne og Åge. Da han begynte på skolen føltes det litt som om å bli buret inne, frarøvet friheten utendørs. I tråd med foreldrenes formaninger om å gjøre skikkelig arbeid, var han likevel flink på skolen. Som tenåring ble han gitarist i bandet Mosquitos og drømte om å slå igjennom som popstjerne. Men bandet ble oppløst, eller rettere sagt, gitarist Strømøy fikk fyken. Norgesmester

Som kappgjenger gikk det mye bedre, og Strømøy gikk inn 12 NM-gull i kappgang. Den journalistiske karrieren startet i diverse lokalaviser, fortsatte i Adresseavisen og siden i NRK Sør-Trøndelags lokalradio.Den engasjerte striluggen ble straks daværende sjef Kari Werner Øfstis øyesten. Hun hadde sterk tro på Strømøy som senere skulle bli en av kringkastingens trumfkort.Enkelte av kollegene hadde en mer nedlatende holdning til den uutdannede Strømøy, en enkel gutt fra bygda som hadde stor tro på sine egne, enkle ideer. For hans journalistiske arbeid på radio bar preg av en slags Rema 1000-filosofi om at det enkle ofte er det beste. «Finn en kjendis og be dem velge ut sine favorittplater», foreslo Strømøy.Kollegene lo og himlet med øynene, men konseptet slo an blant lytterne. Ikke desto mindre murret det i de journalistiske, og høyt utdannede, rekkene da Strømøy forserte ansiennitetslista med høye kneløft og ble fast ansatt. «Hvem fikk jobben?» var spørsmålet i redaksjonen etter ansettelsesrunden. «En fjott fra Frøya», spyttet en superakademiker fra Oslo foraktelig. Men ingen akademiker kunne ta fra frøyafjotten talentet, entusiasmen og evnen til å få gjennomslag for egne ideer. Hårsår

Strømøy ble redaksjonens muntrasjonsråd, men kunne også kutte hjørner hvis han fant det for godt. Han greide til og med å bli fritatt fra morgensendingene fordi han var så avsindig morgentrøtt at han kastet opp. Søvndrukne småbarnsmødre med nattevåk irriterte seg grønn. Men selv om de ble forbanna, måtte de innrømme at Strømøy laget god radio og tv. «Han er sta, men det ble alltid bra det han fikk gjennomslag for», sier noen. Andre mener han er dårlig til å takle kritikk.- Jeg er sikkert hårsår, sta og tåler kanskje kritikk dårlig. Jeg kan føle misunnelse og oppføre meg dumt. Men jeg prøver å gjøre noe med de dårlige sidene. Det er ikke alltid like lett. Jeg er nok mye flinkere til å ordne opp for andre enn for meg selv, analyserer han.«Heia, Tore! Æ syns at dem som mene at programmet ditt e kvalmende, bare kan slå av tv-en. Det e da frivillig å sjå det!!! Sjøl sitt æ klistra foran skjermen, og æ skrik kvar gong! Stå på, Tore!». Lisa trønderStøtteerklæringen ble sendt til Tore Strømøy da han holdt nettmøte på adressa.no. Og Lisa er ikke alene om å støtte ham, fortelle ham at «Tore på sporet» er yndlingsprogrammet. Hovedpersonen sjøl er takknemlig for at folk vil at han skal fortsette.- Det er flott at folk støtter meg, at de beskytter meg. Men egentlig trenger jeg det ikke. Kritikk gir sikkert programmet ekstra pr. Men jeg trenger det ikke, sier han og bøyer seg fram med et direkte blikk, fortsatt med føttene plassert på søppelbøtta.- For meg føles det fantastisk å lage god tv, å hjelpe folk og kanskje gi dem et bedre liv. Dette mener jeg faktisk selv om du sikkert synes jeg høres ut som en kvalming.ADRESSEAVISEN/FÆDRELANDSVENNEN