Bare motvillig gikk Vojislav Kostunica med på å bli en splittet opposisjons presidentkandidat tidlig på ettersommeren.Motvilligheten viser litt av mennesket Kostunica. Makt og innflytelse som status og personlig tilfredsstillelse er ikke hans greie. Det er mer politiske og menneskelige holdninger, det mentale klimaet, som har ligget bak hans politiske virksomhet. I årevis «nøyde» han seg med å være leder for et lite, marginalt parti, Serbias demokratiske parti, med i beste fall syv prosent av velgermassen bak seg.Andre bruddstykker av hans liv vitner om en selvstendig og sterkt ideologisk natur. I 1974 ble han utvist fra universitetet i Beograd på grunn av sin kritikk mot Titos nye grunnlov der den serbiske Kosovo-provinsen ble gitt et sterkt indre selvstyre. Under oppløsningsperioden av Titos jugoslaviske føderasjon, der Milosevic var hovedarkitekten, tok Kostunica parti med den serbiske siden, både i Kroatia og i Bosnia-Hercegovina. Men samtidig tok han sterk avstand fra voldsbruken.Hele tiden har han altså stått trygt på den serbiske nasjonalismens grunnfjell, men han har gjort det på en mye mer stillferdig og demokratisk måte enn kretsen rundt Milosevic. Til tross for sin politiske virksomhet gjennom Serbias demokratiske parti, har han heller aldri vært innblandet i det tvilsomme politiske sirkuset som mange andre opposisjonsmedlemmer har latt seg involvere i. Det sies at Kostunica aldri har truffet mannen han til slutt gav banesåret, Slobodan Milosevic.Men Kostunicas aller sterkeste kort var og er hans serbiske nasjonalisme. Med andre ord hans fedrelandsstolthet. Det fremheves stadig at hans sviende kritikk av USA, NATO og krigsforbryterdomstolen i Haag gjorde ham immun overfor den verste beskyldningen man kan komme med i Serbia i dag; å være en betalt, vestlig lakei. Det var han ikke. Og det vil han neppe bli i fremtiden heller.Prøvesteinen på samarbeidet kan bli Kosovo. Som nevnt ble Kostunica utvist fra universitetet nettopp på grunn av sin motstand mot en selvstyrt Kosovo-provins. Kanskje har utviklingen siden den gang også åpnet øynene for demokraten Kostunica slik at han ser det demokratiske underskuddet i at et mindretall på 10 prosent dominerer et flertall på 90 prosent. Men selvstendighet for Kosovo-provinsen sitter trolig svært langt inne hos Jugoslavias president.«Jeg ønsket ikke dette personlig. Men der var ingen annen måte å forsvare demokratiske institusjoner og folkets vilje på. Nei, der var ingen annen mulighet for oss enn denne demonstrasjonen. Vi har forsøkt alle andre muligheter for å få Slobodan Milosevic til å erkjenne nederlaget.»Slik snakker et menneske som har selvinnsikt nok til å være ærlig. Det lover godt for Jugoslavias fremtid.Vi vet lite om mannen som denne uken klarte det ti års nasjonalt og vestlig press — deriblant en hel NATO-krig - ikke klarte, nemlig å styrte halvdiktatoren Slobodan Milosevic. Han er professor i forfatningsrett ved universitetet i Beograd og trives visstnok best med sine lovsamlinger, to katter og kone i en beskjeden sentrumsleilighet i sentrum av den serbiske hovedstaden. Fremkomstmidlet skal være en liten sjaskete bil av merket Jugo, en sterk kontrast til mange av opposisjonstoppenes kjøretøyer, sies det.Vojislav Kostunica var dermed en av de få helt rene, ukorrupte kandidater opposisjonen kunne stille opp med som rival til Milosevic. Dette, sammen med hans beskjedene og sympatiske opptreden, ble et av de viktigste kort i møte med en velgerskare som forlengst var gått trøtt av brautende, nasjonalistisk retorikk, direkte løgner, og løfter som aldri ble innfridd.Vesten har et ambivalent forhold til Jugoslavias nye president. Han blir støttet for alt han er verd som et middel til en normalisering og demokratisering av Jugoslavia. Det store spørsmålet blir hvordan forholdet utvikler seg dersom Kostunica framover prioriterer den serbiske dimensjonen på bekostning av et regionalt og internasjonalt samarbeid for å få hele Balkan ut av bakevjen. Et godt tegn er hans uforbeholdne støtte til Solidaritetspakten for Sørøst-Europa. Et annet godt tegn er tidligere uttalelser om at hans mål er et demokratisk Jugoslavia med nære bånd til EU. Et Jugoslavia som også kan fungere som broforbindelse mellom Russland og Vest-Europa.Det gjenstår nå å se hvordan Kostunica takler overgangen fra sin anonyme, grå professortilværelse til rampelyset i presidentpalasset. I går natt sa han til journalister i Beograd at han «aldri hadde forestilt seg det som hadde skjedd - fra å være leder for et lite politisk parti til plutselig å bli valgt til den høyeste posisjon i landet - jeg som er en meget mildt, revolusjonært menneske». Og han fortsatte: