GRIMSTAD : Fra skjulestedet sitt i en fjellsprekk nær vannkanten på Utøya sendte 18-åringen tekstmelding til alle delegatene hun hadde ansvar for.
— Det var helt forferdelig. Kun en av de andre svarte. Jeg følte ansvaret veldig, forteller Åse Louise.
Da skytingen på Utøya startet var hun utenfor huset der det akkurat hadde vært samling.
— Plutselig kom mange løpende ut av huset. Jeg visste ikke hva som skjedde, men løp etter dem. I hvilken retning er jeg ikke sikker på. Så hørte jeg også skudd, og løp nedover mot vannet, forteller fylkeslederen for Aust-Agder AUF.
Det siste stykket ned mot Tyrifjorden klatret hun sammen med leder av Vest-Agder AUF Emma Martinovic. Begge la på svøm.
— Etter en stund snudde jeg. Jeg er ikke helt sikkert på hvorfor. Han skjøt jo etter de som svømte. Samtidig var jeg redd for å drukne, og jeg ville heller bli skutt på land enn å drukne, sier Åse Louise.
Tilbake på land kommer hun seg unna drapsmannens kuler, og hun gjemmer seg som flere andre i en fjellsprekk. Der står hun ytterst av en gruppe på tre og forsøker å følge med på hva som skjer. Hele tiden har Åse Louise i tankene at hun leder en gruppe. Hun sender tekstmeldinger til alle, men kun en av dem har telefon tilgjengelig og kan gi svar.
Midt i det hele har hun en lillebror som er et eller annet sted på øya. Lever han?
Lillebroren Knut hadde først gjemt seg under en stein. Deretter la han på svøm, og kom halvveis over til fastlandet. Der klamrer han seg fast i en bøye til han blir reddet av en båt.
— Vi ble godt tatt imot på Sundvollen Hotell av profesjonelle folk. Jeg var veldig glad da broren min også var i live. Likevel var det tungt å vente på beskjedene om de andre i gruppa vår, sier hun. Etter flere timer fikk de siste beskjed, alle fra Aust-Agder hadde overlevd.
— Det var utrolig god følelse, men så forferdelig at det var mange andre som ikke klarte det, sier Åse Louise Inntjore Egge.