AUDNEDAL: — Er han ikke flott da, Karlot? Eli Smedsland tar vekk luggen til hesten slik at han kan se verden igjen. Han er en muskelbunt, den syv år gamle dølehesten.

Vi befinner oss langt oppe i Audnedal, på grensa mot Åseral. Her har ekteparet Smedsland drevet økologisk landbruk siden 1977 da de flyttet hit fra Gjøvik. Elis farfar vokste opp på gården i sin tid. Den stod tom i mange år før de to flyttet inn og bygde opp gården igjen.

Fædrelandsvennen banker på døra fordi vi har lest en undersøkelse laget av Senter for bygdeforskning. Hovedkonklusjonen her er at mens bønder flest anser yrkesvalget som en plikt, driver økologiske bønder gården av lyst.

Motivene for økologiske bønder er gjerne at de er interessert i gårdsdrift, matproduksjon og miljø. De konvensjonelle bøndene uttrykker i sterkere grad at yrkesvalget skyldtes at det var en plikt, at de hadde vanskelig for å se for seg noe annet og at det ikke fantes andre muligheter.

Ideologer

— Ja, vi driver jo på fordi vi har lyst. Dette er noe vi har valgt helt og fullt selv. Vi ser en mening i å drive på denne måten til tross for at storsamfunnet i dag verdsetter bondens arbeid lite, sier Eli og Arne Georg.

De inviterer oss på sen frokost, der bordet er dekket av produkter de selv har laget - som melk, syltetøy, brød, rød løk, epler og kjøttpålegg. I tillegg dyrker de grønnsaker og urter - og forbruker dermed mye av det de selv lager.

Verken Eli eller Arne Georg er selv vokst opp på gård. Han leide en gård utenfor Gjøvik fra 1975, men da han ble sammen med odelsjenta Eli ble det raskt flytteplaner. Og de dro til denne vesle grensa med fire gårder. Drivkraften var å gjøre noe spennende og nytt, opptatt som de var av økologisk landbruk.

Og nytt var det definitivt å starte økologisk landbruk på 1970-tallet. Den gang ble slikt sett på med skrått blikk i en tid da det å drive ordinært landbruk var i oppgang.

— I dag er det jo myndighetenes målsetting å få flere til å starte økologisk, forteller Arne Georg og serverer te - som også er laget her på gården.

Gården på Smedsland har altså ikke bil eller traktor. En viktig grunn er for å unngå at jorda blir pakket av en tung traktor, noe som skal unngås på en økologisk gård. Da er hestekraft bedre. Dessuten er de opptatt av at kjøretøy forurenser.

Det er gampen Karlot som gjør mye av tungarbeidet som å kjøre møkk, hente fôr, dra slåmaskinen eller kjøre tømmer.

Men det er ikke bare idealisme bak en slik tanke. Å investere i traktor og alt utstyret som trengs koster så mye at regnestykket viser at det heller lønner seg å leie inn traktorhjelp noen dager i året.

Ute om vinteren

Ute i fjøset har de syv kyr, tre kviger og tre kalver. Det er et fjøs preget av godt vedlikehold, det er rent og pent her. Kyrne virker kvikke. Kanskje ikke så rart - de slippes nemlig utendørs straks været tillater det. Det er litt regn og nokså kaldt når vi er på besøk, men likevel skal dyrene ut. De rauter ivrig når Arne Georg åpner døra ut til jordet og tripper ut i lufta. Noen løper nedover, sparker i lufta og har det herlig!

— En viktig forutsetning for å bli godkjent for økologisk drift, er at dyrene får være ute en del også om vinteren. Dessuten skal kalvene få være hos moren i minst tre dager etter fødselen og ha tilgang på naturlig melk i 12 uker, forteller Arne Georg mens vi tråkker etter kyrne som etter hvert slår seg til ro.

De går på et jorde som selvsagt er helt fritt for kunstgjødsel og sprøytemidler.

— Jeg har alltid vært negativ til gift i matproduksjonen - også før jeg hadde kunnskaper om dette. Siden har jeg hørt om mange eksempler på hvordan sprøytemidler kan ødelegge helse og miljø, sier Arne Georg.

Mange, men overhodet ikke alle, konvensjonelle bønder oppgir at de valgte yrket av plikt, eller fordi de ikke hadde annet valg. Men ingen av de økologiske bøndene oppgir dette som en grunn

Økobonden er dessuten ofte en kvinne: 20 prosent er kvinner, mot 10 prosent blant konvensjonelle bønder. Dessuten er de økologiske bøndene yngre enn de konvensjonelle og de har mer utdannelse.

Noe annet interessant er at mens ni av ti mannlige konvensjonelle bønder har bakgrunn fra gård, har bare halvparten av de kvinnelige økologiske bøndene vokst opp på gård.

Eli jobber tre dager i uka som lærer på Byremo ungdomsskole. Resten av tiden går til driften av gården, som ektemannen holder på med på heltid. Dermed passer de inn i undersøkelsen som forteller at åtte av ti økologiske bønder driver gården sammen med partner. Ser man på tradisjonelle gårdbrukere er det bare fire av ti som har partner som aktivt er med i driften.

Vi vandrer med ekteparet opp mot huset igjen og passerer Elis kjøkkenhage, som i disse januardager ligger nokså brakk. Men snart skal det gro når vårsolen varmer opp jorden igjen. - Det er spennende å følge med når det begynner å vokse, smiler Eli mens hun studerer en jordbærplante som alt har våget å spire litt.

Det er slett ingen luksus å drive økologisk, like lite som det er å drive tradisjonelt.

— Vi har så vi klarer oss, selvsagt godt hjulpet av at Eli har sin deltidsjobb. I vårt samfunn stilles høye krav til livskvalitet i form av hva penger kan gi. Men livskvalitet er mye mer enn kjøpekraft. Her ute er vi vår egen herre, og kan velge det tempoet vi ønsker. Arbeidet er variert i takt med natur og årstider, fastslår Arne Georg mens han legger seletøyet på Karlot.

Vi skal over til nabogården for å hente fôr, en gård som også driver økologisk. Hesten spennes for vogna og vi traver i friskt tempo de 2-300 meterne. Karlot rykker ivrig og må holdes i tømmene for å ikke å dra oss for raskt. Vel framme lemper ekteparet kjapt vognen full med høyballer. De liker å bruke kroppen som alle bønder gjør.

— Vi er jo blitt et mer stillesittende folkeferd, det er synd. Det er viktig å bruke kroppen fysisk for å holde seg frisk. Det skal jo være et privilegium å jobbe fysisk, ikke et onde, sier de to - 52 år begge to.