Hun har bevisene liggende i esker og kartonger. Eskene fulle av antidepressiva-hilsener. Kartongene er for skattkister å regne.— Jeg har fått brev, kort, dikt, CD'er, blomster, tegninger, bøker, lydbøker, kremer, oljer, smykker, godsaker og mobilmeldinger. Fra inn- og utland. Fra familie, venner, naboer, kolleger, elever - og mest overraskende; fra mange, mange mennesker som bryr seg - selv om de ikke kjenner meg eller jeg dem, sier Tone.Familien - Tone, mannen Alf og sønnene Jonas og Jakob - fikk en bil i fronten, da de var på vei hjem fra et konfirmasjonsselskap 9. mai i år. De tre guttene slapp fra det med småskader og skrekken. Tone ble alvorlig kvestet og sendt til Ullevål universitetssykehus med helikopter. Brevene og hilsenene strømmet inn fra de nærmeste, det som kalles nettverket, i dagene og ukene etter ulykken. - 230 tegninger fra elevene på Fagerholt har jeg bevart i hjertet. Et knudrete lite kort fra en tass som skriver at han har meg med i aftenbønnen sin. Alle de andre forsendelsene også, sier hun.Tone har et stort nettverk, mange som kjenner henne. Likevel var det litt overrumplende at så mange hørte fra seg.Fædrelandsvennen besøkte henne på Sunnaas sykehus i juni og skrev om skadene, angsten, sorgen, smertene.Da dukket det skjulte nettverket opp. - Det åpenbarte seg et samfunn jeg ikke ante eksisterte, sier ToneHun trodde - som oss andre - at folk i liten grad viser følelser eller bryr seg. At samfunnet er kaldt, uvennlig. At vi ikke lenger har tid, evne eller vilje til empati, å glede oss med de glade, dele sorg med de sørgende. At vi vender oss bort fra tiggeren. Skritter over en stakkar på fortauet. At den barmhjertige samaritan er en for lengst utdødd rase.- Og så viser det seg at det fins store og små samaritanere - i bøtter og lass. Jeg har selvfølgelig ikke noe eksakt tall, men jeg må ha fått over tusen henvendelser alt i alt. Sier Tone tankefullt.I perioder glødet mobilen hennes av meldinger. Folk hadde sporet henne opp og tikket av gårde sine små oppmuntringer. Svært mange av avsenderne var trafikkofre. De hadde også blitt kvestet, fått sine liv snudd opp ned. De hadde vært i kjelleren, men kommet seg videre, i hvert fall noen trinn opp fra mørket. Nå ville de gi henne et lite dytt i ryggmargen. Fortelle at det gikk bedre enn de hadde trodd. At det kanskje ville gå Tone bedre enn hun fryktet.Hun har ikke krefter til å sende en takk til alle, slik hun gjerne ville. Ikke fingre, heller. Hun kan ikke skrive mer enn ei linje eller to. Det monner lite i denne sammenhengen. Men hun vil gjerne takke. For gavene, selvfølgelig. Men mest for ordene. Ordene og tegningene og diktene, det er de som har betydd mest. Gitt henne mot og oppmuntring i sitt livs største traume. På Ullevål universitetssykehus, på Sunnaas sykehus, på Cato-senteret og nå hjemme i Kristiansand.- Ordene har virkelig betydd mye. Små ord har blitt store for meg. Ingen har skrevet forgjeves, det må de vite, sier Tone.Da hun for et par uker siden vendte hjem til de tre guttene sine på Nedre Lund, var huset nymalt. Vennene hadde stilt opp med koster og stiger, som skulle det være den største selvfølge. Grønnsåpelukta rev i neseborene ved ankomst. Mammas venninner - vennlige, hvite tornadoer - hadde vært på ferde med bøtter og kluter.- Det har slått meg hvor mange ganger jeg selv har tenkt på å sende et kort, et brev, en blomst eller en sms til et menneske som kunne trenge det. Og så har det blitt med tanken. Nå har jeg opplevd hvor mye de betyr, menneskene som lar handling følge tanke. Som gjør noe. De har virkelig gjort en forskjell, alle disse menneskene. Midt i mørket fikk de meg til å føle meg privilegert, sett og omsluttet. Tusen takk til hver enkelt, sier Tone. Hennes budskap er enkelt. Hvis du er i tvil om du skal gjøre noe, gjør det. Et brev til en syk, et skulderklapp til en sørgende, en oppmuntring til en nedtrykt. Det fins alltid et menneske som trenger deg. Hvis du bryr deg. Og det gjør altså folk - har Tone opplevd - i et samfunn som mange av oss trodde ble kaldere, mer egoistisk, mindre inkluderende.På Sunnaas ble hun venninne med ei dame på 80 år. - Ei klok og belest dame. Hun snakket fem språk flytende. Men hun var et ensomt menneske. En av de mange som ikke blir sett. Sønnen besøkte henne ti minutter de ukene jeg var på Sunnaas. Da innså jeg verdien av min egen familie, naboer, venner, kolleger, mitt nettverk - og altså alle de andre, ukjente velgjørerne.Hun ble ikke lam, slik hun fryktet da det smalt på Strai i mai. Hun hadde millimeterne på sin side. Men hun var og er alvorlig skadet. Kragen rundt nakken må hun fortsatt gå med. Beina bærer henne, men svimmelheten er plagsom. Kraftløsheten også, hun er så usigelig trøtt - hun som alltid løp fra det ene til det andre, klar for det meste, med på nesten alt. Fingrene på høyrehanda trenes iherdig, men verken hun eller legene er sikre på at de noen gang vil kunne fungere som før. Smertene er harde og konstante - piller representerer fortsatt en uunngåelig del av kostholdet hennes.Likevel er hun optimist. Holder fast på humøret sitt. Og i handa til seksåringen Jakob, på vei til sine første skoledager.- Følelsesmessig er jeg nok fortsatt ustabil. Det går opp og ned. Jeg er redd for at handa ikke kommer seg. Engstelig for ikke å kunne skrive og spille piano. Bekymret for ikke å bli et helt helt menneske.Overgangen fra institusjon til hjem og hverdagsliv har vært en utfordring. Hun må tillate seg å hvile, kroppsstyrken er begrenset, kreftene ikke som før. Hun er ikke vant til noen av delene. Det er et nytt og annerledes liv.Når hun beveger seg utomhus, opplever hun at bilister strekker tommelen i været for henne. Uvant, det også. Men:- På butikken snakker folk til meg, det er fantastisk at de tør bry seg. Et forsiktig klapp på skulderen, en liten klem på armen. Mange spør hvordan jeg har det. Ikke av klam nysgjerrighet, jeg opplever snarere at det er av godhet og medfølelse. Hvis jeg likevel er litt knapp da, betyr det bare at det koster for mye å skulle fortelle igjen og igjen. Jeg må rasjonere litt på kreftene og følelsene, sier Tone.Men ikke på takknemligheten.