KRISTIANSAND: — Lov om sosiale tjenester levner ingen tvil om hvilke plikter det offentlige har overfor dem som ikke kan dra omsorg for seg selv, sier Arvid Moen ved familie- og sosialavdelingen hos fylkesmannen i Vest-Agder.Han vil nødig gå særlig konkret inn på saken fra Vennesla, som Fædrelandsvennen skrev om i går, ettersom Fylkesmannen er klageinstans.- Men rent generelt er det ingen tvil om hvor ansvaret er plassert. Det er i kommunen hvor den narkomane er hjemmehørende, og kommunen kan ikke løpe fra dette ansvaret, sier Moen.- Kan en kommune si at «nå har vi gjort nok»?- Det har jeg problemer med å se, sier Arvid Moen. Han er uten videre enig i at denne type saker kan være meget vanskelige, og krevende. Men det gir ikke kommunen adgang til å trekke seg ut.I saker av denne typen vil man ofte være helt avhengig av et samspill mellom vedkommende klient og kommunen.- Hvis det av ulike årsaker ikke er mulig, så har kommunen adgang til å sette i verk egnet behandlingsopplegg, om så mot vedkommendes egen vilje, sier Arvid Moen.Slike tvangstiltak er en siste utvei, og kan bare etableres ved at det fremmes sak overfor fylkesnemnda. Om dette har vært gjort tidligere i denne konkrete saken, vet ikke Moen.- Kan en kommune pålegge en klient, attpåtil en heroinmisbruker, selv å skaffe seg bosted?- Det tror jeg vil være et håpløst prosjekt. En rusmisbrukende ungdom vil være uten sjanse i boligmarkedet, sier Arvid Moen. Men det vesentlige er likevel at det er kommunens plikt å skaffe tak over hodet for de av deres innbyggere som selv ikke mestrer dagliglivets gjøremål.- Men familien har vel en plikt til å trå til?- Det spørs hva man mener med utsagnet. Rent medmenneskelig støtte og kontakt fra familien vil ofte være ønskelig og nødvendig. Men det betyr ikke at det er familien som har plikt til å skaffe bolig til en sosialklient, heller ikke til en rusmisbruker, sier Arvid Moen. Det er en plikt for det offentlige.