Det er november 1974, og i ei grøft ved grusveien mellom Hovden og Valle ligger en gammel Fiat opp ned. Snurringen av hjul er alt som bryter stillheten etter at støyen av skrensende dekk og knasende karosseri har stilnet. Opp ned i sikkerhetsselen på førersiden henger Rolf Løvland, og ved siden av ligger bestekameraten Peer Brantzeg. Snart høres bare snøfnuggene som smelter fresende mot eksospotta, og det er helt, helt stille.I dag er det 24. november 2004, og Fædrelandsvennen møter Rolf Løvland i Universals lokaler i Oslo. Komponisten har intervjudag i anledning utgivelsen av Secret Gardens femte fullengder «Earth songs». Som en av landets aller mest suksessfulle komponister, leder han et band som har solgt 3,5 millioner plater. Nylig kom de hjem fra en fem ukers turne i Asia.— Det var pressekonferanse annenhver dag med mellom 30 og 60 pressefolk og fire-fem tv-kanaler. Vi spilte bare for utsolgte hus med mellom 2000 og 4000 mennesker, sier Løvland.Han snakker rolig og veloverveid, og de store pianofingrene gestikulerer sakte. Mye av tiden gnir han seg på skulderen innenfor den hvite trøya. - Det er lenge siden det som står i norske medier var viktig for meg. Andre kan få førstesiden for spissformuleringer om helt uvesentlige ting, mens vi kan spille for utsolgt Sidney Opera House uten at det står et ord. Vi kan være på toppen av Billboardlista i USA, og de kan fremføre musikken vår på markeringen av 9/11 uten at det er nevnt i Norge, slår Løvland fast uten å høres særlig bitter ut.Han er nemlig veldig klar over at han ikke er noe «medievennlig menneske». - Du vil ofte få vage, uinteressante svar av meg. Jeg tror ikke mine meninger er så interessante, og jeg trives ikke med å bli spurt om dem. Jeg klarer heller ikke å legge vekk ubesluttsomheten som ligger i å se mangesidigheten i ting. Jeg er for eksempel ikke typen som løper og stemmer så fort.Løvland uttrykte seg imidlertid alt annet enn vagt da han en dag i 1974 reiste seg midt i timen på Oddernes Gymnas (nå Vågsbygd Videregående) og sa at nå ville han ikke gå mer på skolen. Det samme gjorde kompisen Peer Brantzeg før de to toget ut av klasserommet og satte seg i Fiaten du nettopp leste om.- Jeg hadde en veldig rastløshet i meg på den tiden. Skolen var bra den, men jeg fikk ikke ut alt, sier Løvland.Det var altså derfor han og Brantzeg satte seg i mor Løvlands Fiat og durte i vei til Hamar for å oppsøke et musikk- og gospelmiljø, hvor Arnold Børud var en av krumtappene. Det var her Løvland traff sin tilkommende Kikki (Egentlig heter hedmarksjenta Anne Kristin, men det er det ikke mange som vet.).Fiat-turneen stoppet imidlertid ikke her. Også Bergen måtte avlegges en visitt før pilegrimsreisen altså endte i ei grøft mellom Valle og Hovden. Og her er vi tilbake i stillheten etter kræsjet. Ti lange sekunder går før Løvland utbryter: «Åssen gikk det med gitaren?».- Hehehe. Ja, du skjønner: Peer hadde en sånn flott Gibson som lå i baksetet, forklarer Løvland.Resten av turen hjem foregikk med lastebil, før Løvland returnerte til Hamar for å videreutvikle seg musikalsk. - Jeg tok noen fag som privatist, og året etter begynte jeg på konservatoriet i Kristiansand. Så jeg kom jo i mål likevel, humrer Løvland.De følgende ti årene levde han kunstnerlivet fra hånd til munn med Kikki og de etter hvert tre døtrene Maria (27), Frida (21) og Julie (15). Etter hvert har Maria fått barna Victor (8) og Sandra (4), og Løvland jobber ennå med å finne ut hva bestefarrollen er for ham.- Ordet «bestefar» gir en følelse av alder og gyngestol, og det er jo ikke mye pensjonistpreg over min tilværelse. Derfor blir jeg en forholdsvis lite typisk bestefar.Rollen som far var noe Løvland derimot hadde ganske klart for seg fra starten, og følelsene for døtrene har i likhet med mye annet inspirert musikken hans.- Da Maria skulle være utvekslingsstudent i Costa Rica i ett år, fikk jeg en overveldende følelsesmessig reaksjon på veien hjem etter å ha kjørt henne til flyplassen. Dermed skrev jeg sangen «Ode to Simplicity», som kom på den første plata vår, forteller Løvland. Secret Gardens debutplate «Songs from a Secret Garden» kom som kjent i kjølvannet av hans andre Grand Prix-seier i 1995.- Seieren i 1985 med Bobbysocks betydde et påtagelig oppsving for meg. Heldigvis var Secret Garden etablert som band året før vi vant med «Nocturne» i 1995, sier han. Etter dette har både kinesiske yuan, amerikanske dollar og indonesiske rupiah strømmet inn til selskapet Dreamcatcher. Det ble ikke verre da verdensstjernen Josh Groban sist år fikk en kjempehit med Løvlands «You Raise Me Up».- Jeg vet godt at det kan virke arrogant overfor dem som har lite penger når jeg sier at penger ikke betyr noe for meg. Men dette er noe som henger igjen fra da jeg hadde lite penger. Jeg har et normalt forbruk, og har heldigvis flinke folk som tar seg av økonomien for meg, sier Løvland. - Livet er som du ser det. Hvordan du har det ligger i din evne til å se og motta ting. Og det du velger å engasjere deg i kan være de rareste ting. Noen har behov for å dyrke fotball til overstadighet, og det har jeg stor sans for, sier Løvland.Selv engasjerer han seg i alt han gjør. Hvis ikke gjør han det ikke.- Ting som brødbaking og matlaging er for eksempel gøy og kos. Jeg prøver å bake det beste brødet og improviserer min egen oppskrift, sier Løvland med så mye entusiasme du kan forlange av en erkesørlending.Konkurranseinstinktet har alltid vært sterkt, og i barndommen tålte han veldig dårlig å tape i noe som helst. Det gjaldt både fotball og skøyter, og slik er han ennå. Men i dag er det heller golf han konkurrerer i.- Jeg var den første i min klasse som fikk lengdeløpsskøyter, men jeg kunne ikke knytte dem selv. Derfor gikk jeg fra Bellevue til Idda med ferdig knyttede skøyter, ler Løvland.Men selv om rundetidene til Fred Anton Maier en tid var uhyre interessante, var det likevel først med opprettelsen av bandet Alleycats at ni år gamle Rolf Løvland skimtet lyset.- Jeg fikk en følelse av at her var det noe jeg var flink til. Jeg tenkte at kanskje jeg er flink til å skrive låter og arrangere ting. Da jeg begynte på Grim Skole fikk jeg Arne Larsen som lærer i valgfaget musikkteori, og han åpnet virkelig en dør for meg, husker Løvland.Og det er ingen tvil om at læreren var uvanlig inspirerende. Prøv i dag å finne den valgfagsgruppa som frivillig sitter igjen på skolen til langt på kveld for å koke ihop firstemte komposisjoner!Også i dag jobber Løvland mye med musikk i hjembyen. Mye av pre-produksjonen til platene gjør han her sammen med makker Fionnuala Sherry, og han skal ikke ha vært mange dagene i hjembyen før trangen til kompe melder seg for full styrke.- Jeg spiser det gjerne to ganger i uken når jeg har anledning, men Fionnuala synes det smaker «soggy tennisballs». Som de fleste andre utflyttede sørlendinger har Løvland et svært nostalgisk forhold til hjembyen. Fra heimen i Lørenskog lengter han ofte etter mågeskrig, skjærgård og komper, og hver juli tilbringer familien på Sørlandet.- Det blir sterkere i meg jo eldre jeg blir. Når jeg reiser rundt i verden er jeg veldig klar over at jeg er norsk og fra Kristiansand, sier Løvland.Han har lenge lett etter den perfekte sørlandshytta.- Det kan godt være et skur. Det viktige er at stedet gir meg den rette følelsen, sier han.I mellomtiden pleier han sin sørlandskhet som assosiert medlem av Sørlandskompaniet i Oslo.- Jeg blir aldri fullverdig medlem, for opptakskravet er å spise fem komper. Jeg har prøvd én gang, men kom bare til nesten tre. Alternativt kan du drikke et glass sø (kraft) og få det godskrevet som ei kompe, men det klarer jeg i hvert fall ikke. Jeg er rett og slett ikke villig til å blø for saken.