Årets utgave av nasjonaldagen har gått til historien. Minnene fra dagen er på vei til et fotolaboratorium, eller til nærmeste søppelfylling. Det er jo ikke få ispinner, ballonger, ølflasker, loddbøker, fenalårsrester, sugerør og revne knestrømper som skal gjennom renovasjonsapparatet. Og når sommeren nå står for døra — høysesongen for illeluktende brune dunker - kan det være verd å reflektere litt over søppelets plass i vår sivilisasjon. For noen måneder siden hadde jeg gleden å oversette tekstene til fotografier av søppelsamlere utenfor Cuernavaca i Mexico - los pepenadores. Fotografen bodde sammen disse resirkuleringsartistene i lengre perioder og har forsøkt å skildre deres kamp for tilværelsen, men også humoren og gleden. Bildene er en påminnelse om hvor sterk symbolsk kraft søppel har. Det handler per definisjon om de deler av vår materielle tilværelse som vi ikke vil kjennes ved og helst ikke forholde oss til. Samtidig utgjør avfall levebrødet for en betydelig andel av jordas befolkning. Liksom fortidas jegere og samlere, vandrer millioner av mennesker rundt i sivilisasjonens utkant for å samle til livets opphold. Det kan dreie seg om varer med direkte nytte, som matrester eller klær, eller saker som kan omsettes eller byttes. Søppelsamlerne framstår for fotografen som magikere; de forvandler det tilsynelatende verdiløse til noe som har verdi. Bildet av mennesker som roter rundt på en søppelfylling på jakt etter noe av verdi er for de fleste synonymt med fattigdom, slum og underutvikling. Kan man tenke seg en bedre illustrasjon på sivilisasjonens bakside enn loslitte barn som kravler rundt i en stinkende pøl med restene av det som engang var?Like fullt inngår søppelarbeiderne, enten de befinner seg i første eller tredje verden, i en kulturhistorie som strekker seg tilbake til sivilisasjonens vugger. I antikkens Aten skulle avfall lagres minst en kilometer bortenfor bymuren. Og på samme måte som kristiansanderne fikk hente gratis kompostjord da de brune dunkene ble innført, kunne de atenske bønder skaffe dyrefôr og gjødsel fra avfallshaugene. Atenerne likte heller ikke rod i naturen og herfra stammer også det første kjente forbudet mot forsøpling av byens gater. I Rom samlet gjødselhandlere inn avføring fra byens hjem og bad som de solgte videre til landbruket. Handelen var så innbringende at keiser Vespasianus innførte en spesiell urinskatt. Det er selvfølgelig ikke det minste rart at eksempelvis arkeologer er opptatt av søppel - eller garbalogi, som noen kaller læren om avfall. Våre restprodukter kan fortelle mye om hvem vi er og hvilke liv vi lever. Søppelet kan også være en ærligere kilde til kunnskap om fortid og samtid. Ifølge arkeologen William Rathjes, som gjorde studier av husholdningsavfall og søppelanlegg, får man helt ulike bilder av folks forbruksvaner om man spør dem eller studerer hva de kaster. Tidsperspektivet er viktig her. For de fleste av oss vil en utslitt Nike-sko i borettslagets container ikke ha særlig mye appell. Men om skoen ble gravd fram av arkeologer og påført en anselig alder, er det store muligheter for at den hadde havnet i en monter på et eller annet museum. Om avfallet bare overlever de første årenes forråtnelsesprosess, er mulighetene gode for en gjenfødelse til noe stort.Tiden leger imidlertid ikke alle sår - det er forskjell på avfall og avfall. Den rustne plogen fra 1700-tallet kan gå for tusentalls kroner på auksjon, men biologiske sykehusrester, radioaktivt avfall, og oljetønner på bunnen av Kristiansandsfjorden er og blir uønskede innslag i våre liv. Plogen har en nostalgisk verdi som bortopererte blindtarmer aldri kan få. Avfallssortering handler også om å skille mellom rent og urent, mellom verdig og uverdig søppel. Det rene søppelet består fremst av ting - fortrinnsvis sånne som kan vaskes rene eller får et anstrøk av patina, så som gamle kniplinger, bakstetrau eller bygninger. En gammel bymur kan sette i gang fantasien og bringe oss tilbake til en fjern fortid da riddere og jomfruer befolket jorda. En forlatt husmannsplass tvinger fram grublerier om folkene som bodde der og hvordan deres hverdag så ut. Bygninger kan også bli monumenter over både heroiske og tragiske kapitler i menneskelighetens historie, uten at forskjellen alltid er helt tydelig. I dag selger de popcorn og postkort utenfor Colosseum, der så mange mennesker ble torturert og drept framfor øynene på tusenvis av tilskuere. Om Auschwitz ikke har noen suvenirkiosk ennå, er det nok bare et spørsmål om tid. Bygninger og ting har mye å fortelle, men kan sjelden vitne om lukter, smaker og lyder. De fysiske restene av tortur, fattigdom og nød er som regel borte - vi slipper stanken og andre uutholdelige sanseinntrykk. Det urene avfallet er nemlig en helt annen sak. Her finner vi forråtnelsen, gjæringen, oppløsningen. Skillet mellom rent og urent er fylt med moralske overtoner og skamfølelser. Det som engang tilhørte måltidet eller kroppen blir ekkelt, motbydelig eller moralsk forkastelig. Skjelvekrøller bak ørene er musikk. Et bølgende hårstrå på jakkeermet er ulyd. Noen lar religionen trekke opp grensen mellom ren og uren mat, mens vi andre lar best før -datoen bestemme hva som er verdig våre ganer. Liksom los pepenadores i Mexico forsøker vi også å omvandle avfall til noe verdifullt. At rekeskall kan bli matjord er innarbeidet kunnskap. I tillegg rusler vi til butikken med tomflaskene, kjøper brevpapir laget av resirkulerte aviser og ikler oss fleece-gensere som engang var plastemballasje. Men vel så viktig er kanskje alt vi ikke kvitter oss med. Gjenbruk behøver ikke gå veien om renovasjonsvesenet. Derfor kommer vi til å ikle oss konfirmasjonsbunaden neste 17. mai også, plukke fram sløyfene fra 80-tallet og synge hundre år gamle fedrelandssanger. Studentlua har derimot gjort sitt - den kan gjerne forvises til en søppelhaug i Mexico og gi skygge til en ungdom som aldri fikk lære å lese.