GRIMSTAD: — Han skulle vært ett år og åtte måneder. Tenk, han skulle gått nå, sier Jannicke Attard (20) ettertenksomt.For ganske nøyaktig ett år siden våknet hun tidlig en lørdag morgen og følte at noe var galt. Jannicke sto opp, gikk inn til sønnen. Han lå død i senga.- Du vil at han skal puste, men klarer ikke å få det til. Du klarer ikke å få liv i ham igjen, forteller hun om da hun fant ham.Politiet og Rettsmedisinsk Institutt mente lille Byron Shane ble utsatt for ytre skader som førte til dødsfallet.Mannen som var Jannickes kjæreste på det tidspunktet, ble siktet for legemsbeskadigelse med døden til følge. Han ble løslatt fra varetekt i februar.Saken ligger nå hos Riksadvokaten, der det om kort tid vil bli avgjort om det blir tatt ut tiltale mot mannen eller om saken blir henlagt. Et tøft år
Guttens mor har aldri vært mistenkt i saken. Hun savner bare sønnen sin.- Det er helt jævlig å vite at han er på gata og guttungen min er i grava. Og det må jeg leve med, sier Jannicke.I morgen er det ett år siden dagen lille Byron døde.- På en måte så går det så fort og på en måte så går det så sakte. Det er mye vondere nå. I begynnelsen, når en er i sjokk, tror en ikke helt på det. Etter en stund innser en at han ikke kommer tilbake, sier hun.- I begynnelsen lå jeg fire uker i sengen min, og snakket ikke med noen. Jeg fikk ikke sove om kveldene, det var ingen som hjalp meg. Jeg hadde min mor og familien min, men det er vanskelig å ha støtte av noen som også sørger, forklarer hun.Jannicke har bodd en del av sitt liv på Malta, og dro tilbake dit til foreldrene etter at Byron døde. Hun orket ikke bo i leiligheten på Lund lengre.Alle vennene visste at hun hadde en sønn, og i begynnelsen løy hun til dem for å slippe å fortelle hva som hadde skjedd.- Jeg gikk ikke så mye ut, ville ikke møte venner. Etter hvert begynte jeg å jobbe for å få tenke på noe annet. Hver gang jeg så en unge skulle jeg ønske at det var Byron, at det var meg og han. Lo hele tiden
Hun har tatt vare på alle tingene til sønnen sin. Tre av hans favorittbamser passer på ham ved grava. Jannicke smiler når hun forteller om gutten.- Han var en glad liten gutt som likte alle. Han var snill, og gråt nesten aldri. Noen ganger var han litt frekk; han gjorde ting for å få oppmerksomhet. Og han lo hele tiden, du kan ikke tro at en åtte måneder gutt kan le så høyt, men han hadde den latteren, forteller hun.- Jeg hadde planer om å lære ham å danse. Breakdance. Jeg har begynt å danse selv også, det hjelper.Byron skulle ha begynt i barnehage tre dager etter at han døde, Jannicke skulle begynne på skole. De hadde vært i barnehagen slik at han kunne få treffe de andre, og bli vant til å være borte fra henne. Men det var motsatt det skulle bli.- Jeg skulle dø før ham! Han skulle bli stor og gå på skole og lære å snakke. Det fikk han ikke lov til, sier hun fortvilet.Tankene surrer mye rundt i hodet hennes.- Jeg tenker på hvorfor det skjedde. Hva som skjedde. Om han fikk vondt. Kunne det ikke skjedd med meg heller, jeg kunne ha beskyttet meg. Det kan ikke en unge.- Hender det at du bebreider deg selv for det som skjedde?- Jeg tenker at jeg burde ha visst. At jeg var en dårlig mor som ikke så det komme. Men det har jeg lært at er vanlig å føle etter noe slikt. - Vil begynne å leve
Jannicke er provosert over at det tar så lang tid - ett år- før saken eventuelt kommer opp for retten.- Jeg vil rettssaken skal begynne snart, så jeg kan gå videre i livet. Jeg er redd, og stoler ikke på noen. Går ikke ut alene og skvetter av lyder. Jeg tar ikke ting for garanti lenger og planer for livet har jeg ikke.- Hva hvis saken blir henlagt?- Jeg kommer ikke til å takle det, nei jeg kommer ikke til å takle det.hilde.moi@fvn.no
