MÅLT ETTER HVOR MANGE KVINNER norske bedrifter har i styrer og ledelse, ser det ikke ut til at næringslivet har særlig tro på hva de kan tilføre. Da har de ikke truffet Torunn Lauvdal. To ganger er hun hentet inn for å rydde opp i virksomheter som menn har kjørt i grøfta. På ett år har hun løftet Agderforskning opp av en rykende askehaug. Etter enorme underskudd falt organisasjonen nærmest fra hverandre i motløshet i 2002. Ansatte ble sagt opp eller rømte til tryggere beiter. Gode råd var dyre. Om Sørlandet skulle beholde eget forskningssenter måtte kursen legges radikalt om og ledelsen skiftes ut. Jungeltelegrafen varslet om et dyktig kvinnemenneske på SINTEF i Trondheim. Sørlending var hun også. Med flammende rødt hår. Henne fikk de tak på. Og nå går alt så meget bedre. Det forteller tallene. Det forteller de ansatte. Og det bekrefter de som headhuntet henne.

HISTORIEN OM TORUNN LAUVDAL er som et eventyr der hun har rollen som den reddende helten. Men dragedreper er hun ikke. Hennes metode kan beskrives som fødselshjelper. Om noen var interessert i å studere hvordan kvinnelige særtrekk kan tjene næringslivet, er Torunn Lauvdal det perfekte studieobjekt.

Knusktørre mannlige ledere har en lei tendens til å rekruttere kopier av seg selv til norske lederjobber. Og da blir ledelsen deretter. Mer kommandostyrt, mindre lyttende. Og betydelig mer selvhøytidelig.

Torunn Lauvdal er ingen av delene. Hun er tidligere lærer. Har doktorgrad i pedagogikk. Om noen her i landet vet hva som forløser energi hos andre, er det et menneske med en sånn ballast. Lærere vet at piskesnert fra kateteret ikke utløser annet enn frykt og frustrasjon. Da yter folk lite.

LAUVDAL HAR FÅTT ANSATTE PÅ AGDERFORSKNING til å smile, til å puste lettet, og til å legge om kursen. Dette skyldes ikke alene Lauvdals pedagogiske evner, men også hennes faglige styrke. Som mangeårig forsker har hun følt på kroppen hva forskning er.

Dessuten kjenner hun dem som er verdt å kjenne i norsk forskningsverden. Det er gunstig for en virksomhet som skal tjene penger. Lauvdal vet hvor pengene sitter og hva som skal til for å utløse dem. Stadig er hun på reiser land og strand rundt for å sondere muligheter. Den som ikke er omgjengelig i dette spillet, kommer tomhendt hjem.

– Det er betydelig forskjell etter at Torunn ble vår leder. Vi merker et orienteringsskifte, sier en av de ansatte. Da sikter han ikke bare til at Lauvdal er veldig til stede, sprer energi, er positiv til de ansattes ideer og fungerer som en faglig inspirator.

– Hun er mer forskningsorientert, mens vi før var mer orientert mot konsulentvirksomhet. Torunn har tatt med seg alt det som i forskningsverden verdsettes som kvalitet. Nå kjøres vi hardt på at vi skal publisere og på at det er internasjonal kvalitet på det vi gjør. De aller fleste ansatte er glad for dette. Vi er nødt til å strekke oss om vi skal klare konkurransen, sier den ansatte.

TORUNN LAUVDAL HAR KLART DET MERKELIGE å tilfredsstille både børs og katedral samtidig.

– Hun har fått inn holdningen at forskning også er å drive butikk. Vi er veldig imponert over jobben hun har gjort, sier de som rekrutterte henne og omgjorde Agderforskning til et AS.

– Vi driver forskningsbutikk, sier hun selv. Hun uttaler det uanstendige ordet så det lyder stuerent.

– Det er ren butikk der vi selger forskning. Jeg skal tjene penger, gnir hun inn.

Og det gir føringer. Ikke på resultatene, bedyrer hun. Det ville være selvskudd og det rene selvmord. For sånt ryktes fort.

– Men vi må inngå kompromisser fordi vi ikke får penger til mer langsiktige prosjekter. Da kan du som forsker ikke følge dine egne interesser og må kanskje stoppe når du synes det kunne vært morsomt å fortsette, sier hun.

DET HUN KAN FRISTE FORSKERE MED som høyskoler og universitet i mindre grad kan, er nærhet til samfunnet de skal forske på. De kommer tett på. Et hyppig samtaletema er derfor hvordan forskerne skal sikre sin integritet når de jobber med brennbare temaer bestilt av sterke oppdragsgivere. Uhyre sjelden ytrer oppdragsgiverne åpent at de ønsker et bestillingsverk. Det pakkes oftest inn og er ikke alltid bevisst. Mot dette må forskeren stålsette seg.

Selv har Lauvdal kjent et ikke ubetydelig press da hun evaluerte Reform 94 bestilt av den mektige utdanningsministeren Gudmund Hernes. Da ble det sverdslag. Ennå har ikke Agderforskning opplevd tilsvarende.

– Men før eller siden kommer alle oppdragsforsknings-miljøer opp i sånt, sier hun.

Lauvdal mener Agderforskning skal være en drivkraft i bygging av landsdelen, men avviser likevel at Agderforsknings rolle er å skape et glansbilde av Sørlandet, eller jatte med politikernes innfall.

– Det er viktig å ha et forskningsmiljø på Agder akkurat som det er viktig å ha en stor avis her. Men det betyr ikke at verken avisen eller forskningen skal jatte med, sier hun.

– Men skal det være noen vits i å ha et forskningsmiljø her, så må det være like godt som det er andre steder, mener hun. – Problemet er at forskning i vår tid er mer tverrfaglig enn tidligere. Og Agderforskning har kompetanse bare innen samfunnsvitenskapene. Ettersom det er blitt nasjonal og internasjonal konkurranse på forskning, må vi være like gode og tverrfaglige som de andre. Vår store utfordring er at vi er så små. Skal vi klare konkurransen fra de store, må vi bygge allianser med andre miljøer, sier Lauvdal. Og tenker seg samarbeid både med HiA og forskningsmiljøer i ut— og innland.

STYRET HAR ALT GITT HENNE KLARSIGNAL til å inngå intensjonsavtaler om samarbeid. Lauvdal har merket seg kritikken fra næringslivet om at HiA ikke er relevant nok for dem.

– Hvis Agderforskning skal «serve» industrien og næringslivet og det som skjer på Sørlandet, må vi ha en kompetanse som er relevant. Og det næringslivet oftest etterspør er teknologi. Skal vi spille noen rolle i regionen må vi være mer tverrfaglige, sier hun.

Så nå er det hete temaet på kantina og i styret hvilken strategi Agderforskning bør velge for å bli bredere og mer tverrfaglig. En mulighet er å bygge såkalte «konsortier» med teknologi-miljøer i Trondheim og Rogaland. En annen er å ansette folk på Agderforskning som kan teknologi.

Valget ligger rundt neste sving.

– Samarbeidet mellom samfunnsvitenskap og teknologi er ikke enkelt. Men det må gjøres, for det er der dagens kunnskapsproduksjon er, slår Lauvdal fast.

NÅ ER DET INGEN FARE FOR AT TORUNN LAUVDAL skal gjøre noe overilt. Det ligger ikke for henne. Hun har vane for å tenke seg om både en og flere ganger. Omstendelig kan hun rett og slett være. Og hun overlater ingen ting til tilfeldighetene. Men så blir hun heller ikke tatt på senga av ugjennomtenkte overraskelser.

Rundt Torunn Lauvdal er det aldri konflikter. Årsaken skal være at hun er så analytisk og har så gode antenner at hun evner å snappe opp signaler. Dermed er hun i stand til å finne gode veier ut av vansker, både privat og på jobb.

Privatlivet er det fort gjort å fortelle om. Det fins ikke. Siden hun flyttet tilbake til Sørlandet fra Trondheim for halvannet år siden, har jobben fylt livet. Ingen mann, ingen katt, heller ingen venner på Sørlandet. Ennå.

Men fortiden rommer alt dette, samt en omflyttende tilværelse. Likevel er det som særmerker Torunn Lauvdal roen. Hun er rett og slett trygg i seg selv. Antakelig fikk hun det med som ballast fra oppveksten i Laudal i Marnardal der faren var anleggsarbeider og moren hjemmearbeidende og sterk.

Riktignok bøyde 19-årige Torunn seg for samfunnspresset om å «bli gift» da hun ble gravid, men siden har hun gjort som hun ville, selv om det kom for en dag at magen rommet tvillinger.

Ved hjelp av pendlertog fra Marnardal til byen tok hun gymnas og lærerskolen. Mamma passet ungene. Årlig hentet hun dem på Sørlandsbanen med katten Lars i fuglebur da de bodde i Trondheim. Torunn ble igjen nordpå og spedde på studielånet som lugarpike på Hurtigruta. Ekteskapet la hun bak seg allerede i 1974. Siden har det vært litt kjærlighet, men ingenting varig. Antakelig har også dette gjort Torunn Lauvdal sterk. Hun har måttet klare seg.

Men flink har hun alltid vært. Så flink at læreren oppsøkte foreldrene hennes og sa at lille Torunn måtte få utdannelse, for hun hadde så gode evner. Drømmen var å bli lege. I stedet ble hun leder for Agderforskning. Og hun ser ut til å like det.