BERGEN: Hver uke skriver Ingrid Kristiansen på Sprek om alt fra treningsråd og turtips til erfaringer hun gjorde seg i årene som toppidrettsutøver.

Vi blir daglig fortalt om rikets og verdens fysiske forfall. Vi råtner på rot, vi invalidiseres og det vil ingen ende ta av elendighet.

Jeg har en mistanke om at dette ikke gjør noe stort inntrykk på folk flest, og aller minst hos dem som burde føle seg truffet. Det som er spesielt følsomt er hvis vi skaper skyldfølelse med budskapet, det viser seg å være lite effektivt. Jeg vil i dag komme inn på et tema som kan være veldig følsomt akkurat på dette punktet, nemlig hvordan vi forholder oss til den fysiske tilstanden til ungene våre.

— Gå tur med familien

Jeg vil prøve å vinkle det fra en positiv side. Her har vi store muligheter og potensial, det er bare fantasien som setter grenser. Utgangspunktet mitt er at vi foreldre bør ta hovedansvaret for ungene våre, og her regner jeg med at de fleste er enige.

Det har aldri vært bedre praktiske muligheter til å kombinere fysiske aktiviteter med småbarnsperioden. Det finnes terrengvogner/løpevogner, sykkeltraller og praktiske pulker for å nevne noe.

I hele min aktive karrière har jeg brukt slike hjelpemidler, og jeg ble både sterkere og i bedre form av å bruke dette. Det jeg imidlertid sitter igjen med av inntrykk, er at vanlige og heller middelmådige mosjonister tror at de taper både form og trening ved slik aktivitet. Det gjør man ikke. Det er vel jeg selv et godt bevis på.

Jeg har et heller hellig forhold til den norske tradisjonen med å gå tur med familien eller venner i helgene. Jeg mener vi har et ansvar for å overføre denne tradisjonen til ungene våre. Det blir ikke det samme å ta turen innom shoppingsenteret hver helg.

Still krav

Min erfaring er at det må alltid stilles krav for at ungene skal komme seg ut for å leke. Gjør man ikke det, velger de som oss voksne minste motstands vei, det vil si passiv aktivitet, som for eksempel data og TV.

Jeg har selv prøvd å holde igjen organisert trening i for ung alder hos mine barn. Min erfaring er at de fleste begynner altfor tidlig og har for mange aktiviteter de deltar i.

Jeg har selv barn som ikke var spesielt aktive i konkurranser eller på organisert trening før de var 14–15 år. Min yngste sønn, som nå er 20 år, startet ikke med organisert idrett før han var 13–14 år, men da han var åtte år, gikk han mer enn 600 km på ski. Alle disse kilometerne i tillegg til mange andre turer både i robåt, kajakk, sykkel med mer, ga ham en bevegelsesglede som han i dag nyter godt av. Han er en av landets beste terrengsyklister i U23. Søsteren hans var heller ikke med på noe organisert idrett, men danset i gruppe en gang i uken. Hun gikk også samme mengde på ski. Hun har valgt en litt annen vei videre. Hun elsker å være i bevegelse, enten med joggesko, på ski, på sykkel, i kajakk med mer. Uten å måtte konkurrere.

Vi brukte ikke begrepet trening da vi skulle motivere ungene våre til fysisk aktivitet, vi gikk tur. Og dette sier en verdensmester/toppidrettsutøver. Ellers lekte de, og selvfølgelig gikk de til skolen. Skolen vår ligger i nærområdet, men her er det faktisk et stort problem at for mange foreldre kjører ungene sine til skolen, bare noen hundre meter.

Stort ansvar

Vi har et stort ansvar overfor ungene våre, ikke minst det å kunne stimulere dem fysisk. Dårlig form og overvekt blant unger er ikke bare et stort helseproblem, det gir også et utrolig dårlig utgangspunkt for å bygge en trygg og sikker person med et solid selvbilde.

Her finner du hele Ingrid Kristiansens blogg: www.ingridkristiansen.com