Emma tilbake på Utøya

MS «Thorbørn» nærmer seg Utøya. Det er fredag og klokka er halv ti. Om bord er pressefolk fra hele Skandinavia, og en 22-årig Ap-politiker fra Vennesla.

På øya i Tyrifjorden er alt klart for den første AUF-leiren siden massakren for fire år siden. Emma Martinovic har gruet seg en hel del til denne dagen. Så mye at hun ventet til siste frist med å bestille billett.

Men nå er hun snart tilbake, som den eneste av de overlevende ungdommene fra Vest-Agder.

— For meg personlig handler dette om å komme over en bit til. I løpet av årene som er gått, har jeg fått det bedre psykisk. Ved å dra til Utøya igjen føler jeg at jeg har får enda litt mer kontroll, sier Emma.

Bekymret mamma

Kvelden før tok hun farvel med en bekymret mor på togstasjonen i Kristiansand. «Ikke gråt mamma, lover å komme trygt hjem denne gangen også», skrev hun senere på Twitter.

Fergen legger til kai. Emma henger baggen på skulderen. Teltet hun har med gjør den ekstra tung.

— Det er sykt merkelig å være tilbake, sier hun når hun går i land.

Oppe fra fotballbanen like ved høres heia-rop. Dagens første kamper er i gang.

— Tiden etter 22. juli har handlet mye om Breivik. Men dette viser at vi har tatt det siste grepet om dette, ikke han, sier Emma.

Får klemmer

Hun vil først opp til teltleiren. Der møtes vi av et hav av telt i alle fasonger og farger. Emma lurer på hvor hun skal sette opp sitt. Hun smiler lurt. Kanskje skal hun bare krype inn til noen andre når kvelden kommer?Ei ung jente med megafon kaller alle til «bakken», der AUF-leder Mani Hussaini snart skal åpne sommerleiren fra scenen.

På vei dit møter Emma flere hun kjenner fra arbeidet i AUF. Klemmene sitter løst. Tobias Isberg Wilson (20) fra Arendal dukker opp. Også han var her 22. juli 2011. — Er du klar for fotballkamp, spør han Emma og smiler.

Tobias snakker om at det viktigste er å huske alt det positive som har skjedd her - før Anders Behring Breivik gikk i land og drepte 69 mennesker. Nå er det viktig å «ta øya» tilbake.

— Vi må vise at vi står sterkere etter hendelsen, sier 20-åringen.

Lederen skryter

«Ni er historiens barn» synges de fra scenen. De radikale visesangene er igjen å høre. Slik de var før massakren.

I sin tale skryter AUF-lederen av ungdommene. «Dere har aldri sett bedre ut», sier Hussaini til jublende rop og klappsalver fra mengden som har samlet seg. Over tusen ungdommer er påmeldt.

Hussaini sier 22. juli alltid vil være en del av Utøyas historie, men at også denne dagen er historisk. Nå er de samlet igjen for «å få nye venner, kutte løk, sitte rundt leirbålet, vinne og tape i fotball, og for å utvikle fremtidens politikk». Ja, redde verden skal de.

Etterpå medgir Emma Martinovic at hun kjente klumpen i magen.

— Jeg får blandede følelser av å være her sammen med alle de nye ungdommene, og samtidig tenke på alle dem som ikke kan være her, sier hun.

Ikke helt forberedt

— Jeg var ikke helt forberedt på at jeg kom til å bli så preget. Jeg måtte tenke på noe helt annet, legger hun til.

- Angrer du på at du kom hit?

— Nei, jeg angrer ikke. Det er fint.

Vi rusler litt på øya. Ved en lysning i skogen, helt på nordspissen av øya, er minnesmerket. En sylinder i metall er hengt opp mellom de høye furutrærne. Navnene til de drepte er inngravert.

Emma lar fingrene gli over navnene til hennes drepte AUF-venner fra Vest-Agder: Torjus Jakobsen Blattmann (17), Syvert Knudsen (17) og Pamela Porntip Ardam (21).

Igjen må hun kjempe mot tårene.

Tøft

— Det er et fint minnesmerke, men det tøft å tenke på at det er mange som ikke er med oss lenger. De ble bare 17 år, fikk aldri fylt 18, sier Emma.Flere AUF-erne fra Vest-Agder er med henne denne gangen, som Khalitza Alason og Ingeborg Trovåg Bjørneset. De var ikke her for fire år siden, og vil vite hva som skjedde med navnene på minnesmerket. Emma forteller.

— Alle som ikke er her fortjener å bli husket. Det er viktig å fortelle deres historie. Det er en del av leiren, sier hun.

Hennes egen historie starter i sekstiden 22. juli 2011. Emma begynte bare å løpe fordi alle andre løp. Hva de flyktet fra, ante hun ikke.

«Hva skjer? Spurte hun i en tekstmelding til daværende AUF-leder Eskil Pedersen. «Legg på svøm», svarte han.

Fire år etter går Emma rolig langs «Kjærlighetsstien» som slynger seg rundt øya. Hun finner den bratte skråningen der hun og flere ungdommer tok seg ned til vannet.

— Jeg begriper ikke hvordan vi klarte å klatre ned fjellet, sier hun.

Svømte med gutt

De var en hel gjeng som svømte utover. Bak henne gikk gjerningsmannen på stien. Han så dem, skjøt, men traff henne ikke.

En 11-årig gutt var tett inntil Emma i vannet. Han ble sliten og la seg på skuldrene hennes. Heldigvis gikk det ikke lang tid før de plukket opp av en båt og brakt i sikkerhet.

Lenge visste hun ikke hvem gutten var, men etter ett år ble hun oppringt av tanten hans. Det viste seg at gutten var sønn til en av de første voksne som ble drept da gjerningsmannen gikk i land på øya.

Emma møtte gutten igjen like etterpå.

— Det var fint, men han husket ikke så mye, sier hun og smiler.

Hun har lovet å holde kontakten med ham.

Heia Sørlandet

Tankene går over på noe annet. Klokka nærmer seg halv tolv. Hun må ikke komme for seint til fotballkampen nede på sletta. Vest- og Aust-Agder har slått seg sammen til et kanonlag!

- Noen mener det er for tidlig å ha sommerleir her?

— Jeg har forståelse for det, men de må også ha forståelse for at vi har behov for å ta tilbake denne leiren. Og jeg kan ikke gjøre noe hvis folk blir sinte fordi jeg drar tilbake, sier Emma.

Vi går videre mot fotballbanen.

— Hvis vi hadde ventet lenger med å ha leir, tror jeg vi hadde mistet den effekten med at så mange har meldt seg på. Hadde jeg måtte ventet enda flere år, hadde jeg følt meg litt for gammel til å bli med, sier Emma.

• Nå kan vi glemme alt det som ikke er greit.

Hei Sørlandet!

Før avspark samler ungdommene seg til en siste peptalk. De står skulder mot skulder. Emma har trent med dem i sommer, men velger å følge kampen fra sidelinjen.

Ikke mange sekunder går før sørlendingene skårer sitt første mål mot Østfold. «Heltane fra Sørlandet», roper jentene mot spillerne. De svarer med enda flere mål.

— Nå kan vi glemme alt det som ikke er greit, sier Emma

Hun synger og danser. Skoene er allerede dekket av gjørme.

— Dette er ordentlig sommerleir. Nå er det bare å ta pokalen hjem, smiler Emma Martinovic.