OSLO: Ane Dahl Torp (28) gleder seg til en sommer på Sørlandet. Det er forresten ikke den første. Hennes far er fra Holt ved Tvedestrand, og her har hun tilbrakt de fleste sommerferiene — gode, lange lærersommerferier - gjennom barndom og oppvekst. Hun kan til og med snakke holting, om hun blir utfordret. Også forrige sommer tilbrakte hun på Sørlandet, på Lista. Da var det innspilling av filmen «Ikke naken» som har premiere i september. Men nå er det altså gamle Sofokles som lokker henne til Sørlandet og Fjæreheia. - Mitt første møte med Sofokles hadde jeg da jeg gikk på litteraturvitenskap på Blindern, rett før jeg kom inn på Teaterhøgskolen. Vi skulle lese Kong Ødipus, og jeg tenkte at noe sånt, skrevet før Jesus ble født, det må da være både stivt og gammeldags. Men så opplevde jeg bare at det var steingøy. Og Antigone, som jeg har begynt å se på nå, har rett og slett en del komiske scener. Filler'n så like menneskene har vært opp gjennom alle tider. Vi har så lett for å tro at mennesket er blitt mer avansert etter som verden er blitt det. Saken er at verden nok forandrer seg, men menneskene er de samme, sier hun. Hun har vært i Fjæreheia før, og vet hva hun går til. Hun synes scenen er enorm, og praktfull. Den vil være en fenomenal scenografi for Antigone, mener hun. Hun synes slett ikke det er uaktuelt å sette opp et 2500 år gammelt teaterstykke i Fjæreheia.- Egentlig er det helt vilt at det er så gammelt, for det er så fresht, sier hun, og gleder seg til leseprøvene begynner. Hun har aldri jobbet med Bentein Baardson tidligere.- Du er ung, 28 år. Hvordan kan du ha livserfaring nok til å gå inn i alle de rollene du møter?- Jeg håper du har rett, at jeg enda har mye livserfaring å hente i mange år fremover. Men behovet for livserfaring varierer fra rolle til rolle. Det jeg ikke kan hente hos meg selv, må jeg stjele hos andre, hos folk jeg møter og kjenner, eller fra bøker jeg har lest, eller jeg må dikte den selv. Det gjelder å ha empati, å kunne sette seg inn i andre menneskers situasjon, sier hun.Hun er ansatt på Det Norske Teatret og har akkurat begynt prøvene på «Den kaukasiske kritringen» av Bertolt Brecht, oversatt til norsk av Edvard Hoem. Stykket skal ha premiere i september. - Og så er det et stjernelag av regissør, scenograf og andre som er hentet fra Ungarn for å sette det opp, så det blir kjempespennende.- Hovedscenen på Det Norske Teatret er stor. Men scenen i Fjæreheia er enda større. Har du sett dimensjonene?- Ja. Jeg var der og så «Når vi døde vågner». Det er enormt der. Det blir en utfordring for meg, som ellers har en forkjærlighet for de små scenene, og for film. Jeg vet at jeg kan komme til å oppleve meg som forferdelig liten på en stor scene. Det skjedde i Ålesund, da vi kom med Hedda Gabler med Teatret Vårt fra Molde. Jeg husker jeg kom inn på den svære scenen i Ålesund, og følte meg som en ert. Ane, hva er det som skjer med deg, sa de til meg. Men jeg kom over det. Det handler om å våge å ta plass slik scenen krever. Det krever mot av en skuespiller å innta en stor scene slik. Du må føle deg så stor at proporsjonene blir riktige, sier hun.Hun snakker om filmformatet, der kamera er så nær at folk kan se hva en tenker. Sånn sett er hun veldig spent på det å komme i Fjæreheia. Men hun gleder seg veldig.- Du har vært utsatt for litt av et mediepress etter fjernsynsdramaet Svarte penger, hvite løgner.- Ja, men det er vel fort inn og fort ut, tenker jeg. Så lenge interessen foregår i lys av noe en gjør, da liker jeg at tingene får oppmerksomhet. Jeg føler meg i stor grad som selger i slike situasjoner, jeg skal selge filmen eller stykket jeg medvirker i, være en slags ambassadør for det, sier hun, og er veldig fornøyd med yrket sitt. - Jeg ønsker hele tiden å ha et spennende materiale å jobbe med, noe som tenner meg her og nå. Jeg kan sikkert ikke alltid regne med at det blir slik, men jeg har en jobb, og jeg vet at jeg har spennende oppgaver foran meg. Og da har det ikke noe å si om det er 800.000 som ser meg på fjernsyn eller om det er en håndfull i en teatersal. - Kan du fortelle litt om filmen vi får se deg i til høsten, «Ikke naken»?- Filmen ble spilt inn på Lista i fjor sommer, og den er sinnssykt vakker. Det er et deilig, deilig sommereventyr. Det er et eventyr å synke inn i. Hovedrollen er Selma, en pike på 12. Men det er ikke bare en film for folk i den alderen, det er like mye en film for voksne. Det er en sommerhistorie som alle vil kjenne seg igjen i og bli berørt av. Man blir flau, man blir rørt og man ler. Da vi jobbet med den tenkte jeg ofte at Så deilig det må bli å se denne filmen.- Og du spiller en streng tante?- Nei, ikke streng. Latinsk. Levende, en dramatisk natur, en som enten skaper himmel eller helvete. Jeg er en sånn person som alle synes det er koselig når jeg kommer, og så er det veldig koselig når jeg går igjen. Selma er en litt snusfornuftig unge som nærer en dyp forakt for de voksnes verden. Jeg, tanten, er hennes beste og viktigste argument for ikke å begynne med kjærester og slikt. Å spille i denne filmen var en veldig stor kontrast til Kvinnen i mitt liv, der jeg var en dame som virkelig kunne oppføre seg. - Hva er forskjellen på teater og film for deg som skuespiller?- Det handler veldig mye om rom. Film er så mye mindre rom enn Fjæreheia. Det sies at teater er øyeblikkets kunst. Men film er da absolutt også her og nå. Du tar scenen nå, og der står den. I teatret må du kunne få hysterisk sammenbrudd hundre kvelder etter hverandre, og det er klart at det krever en annen motivering og teknikk.- Hva gjør Ane Dahl Torp når hun ikke står på scenen?- Veldig lite. Jeg går tur med bikkja. Og så ser jeg på reality-tv. Jeg elsker reality-serier. Jeg var helt fan av Bente fra Kristiansand i Bill. Mrk. Bryllup. Her har de castet helt annerledes enn de pleier å gjøre. De pleier ofte å bruke usympatiske mennesker, men her har de fått tak i ei virkelig flott jente. Jeg begynte å se på det med veldig skepsis, men så oppdaget jeg fort at her var det annerledes. Jeg ble veldig glad i Bente, sier hun, og forteller at hun har tatt opp samtlige Idol-episoder fordi hun stod på scenen på det tidspunkt programmene ble sendt.- For meg er slike programmer avkobling. Men en må se alle episodene for å få utbytte av det. Det nytter ikke å komme inn i en episode sånn i ny og ne i Big Brother. Du må se til du kommer over kjedsomheten, til du leser hvert ansiktsuttrykk, sier Ane Dahl Torp.Torsdag drog hun til Emden i Tyskland for å være representant for filmen «Kvinnen i mitt liv». Den skal åpne en filmfestival, og Ane gleder seg til noen dager som skiller seg fra det daglige arbeidet i teatret. Og så er hun klar for Sørlandet og Fjæreheia.