KRISTIANSAND: — Jeg husker dagen godt, det er en dag jeg aldri kommer til å glemme, sier Wenche Vinje.

En morgen i oktober i fjor satt sønnen hennes sammen med en annen person på en motorsykkel. De var på vei vestover på E 39 da ulykken skjedde.

De traff et midlertidig trafikkskilt som sto på midtrabatten ved utkjøringen fra tunnelen på Vesterveien. På grunn av at ingen av dem hadde identifikasjonspapirer på seg hadde politiet problemer med å fastslå identiteten.

Men etter hvert fikk politiet varslet de pårørende.

— Telefonen ringte, en telefon vi nesten aldri brukte. Jeg ville ikke ta den, jeg tenkte det var telefonsalg.

Rose: Wenche Vinje satte en rose i snøen, til minne om sønnen hennes og de andre som mistet livet på agderveiene i fjor. Foto: Kjartan Bjelland

Men hun tok telefonen. Ifølge Vinje ble samtalen kort.

— De spurte om jeg var moren til Lars. Jeg svarte at det var jeg. "Han er død", sa de da.

Den tunge beskjeden

Hun skulle ønske hun kunne fått dødsbudskapet på en annen måte, og ikke over telefonen.

— Jeg synes det må være vanlig folkeskikk å komme på døren hvis man skal gi en slik beskjed, sier Vinje.

Omstendighetene rundt ulykken var uklare, derfor fikk heller ikke Vinje vite mye om hva som forårsaket ulykken.

— Vi vet nesten ingenting, vi vet bare at motorsykkelen var stjålet. Politiet mente at de kanskje hadde feilberegnet veien, sier hun.

Etter ulykken sier Vinje at hun og mannen opplevde å få mye støtte fra menigheten sin i byen, og fra Bymisjonen. Da det ble tid for begravelse fikk hun imidlertid et problem.

Plakater

Sønnen hadde vært narkoman i mange år, og moren visste ikke hvem som var hans nærmeste. Derfor hang hun opp plakater på Natthjemmet, hvor sønnen hadde bodd den siste tiden.

— Vi inviterte med andre fra Natthjemmet, serverte noen smørbrød og samlet oss ved kirkegården. Det var vel rundt 20 personer som kom til begravelsen, sier Vinje.

Nå, noen måneder etter dødsulykken, har Vinje det bedre. Selv om hun alltid vil huske dagen hun fikk telefonen fra politiet, mener hun det også er viktig å gjøre seg ferdig med fortiden.

— Det går ganske bra med oss nå. Du vet, vi kan ikke se bakover, vi må se fremover.