— Mye av gjengroingen har allerede skjedd, og det er for sent å reversere utviklingen. Fortsatt er det mange øyer og fin natur som kan bevares på Sørlandet.
Geiter beiter - hindrer nedgroing
Men det krever at det tas grep. Hvis ikke gror områdene igjen. Med dagens klimautvikling vil gjengroingsprosessen bare skje raskere, sier forsker Anders Bryhn ved Skog og Landskap på Ås.
Store deler av skjærgården langs Sørlandskysten er i ferd med å gro igjen. Det samme skjer i innlandet og i fjellet.
— Mer vil gro igjen i årene som kommer med mindre utmarksbruken blir langt mer omfattende enn den er i dag, sier Bryhn.
Effektivisert jordbruk
Utviklingen er et resultat av omleggingen i jordbruket. Krav til effektivisering og rasjonalisering har ført til færre og større jordbruksbedrifter. Der man tidligere utnyttet utmarken for å klare seg, gror nå gammel beite— og slåttemark igjen.
Fra 2000 til 2012 var det en nedgang på fem prosent i antall beitende dyr som gikk minst fem uker på utmarksbeite, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
Dag Petter Sødal
Vegetasjonen langs Sørlandskysten er blitt gammel og grov, og holdes ikke nede av beitedyr. Stadig mindre bruk av utmark gir gode vekstvilkår for skog og kratt på Sørlandet. Dette fører til at vilt og planter knyttet til kulturlandskapet forsvinner, og det gir dårlig framkommelighet i landskapet.
— Når skogen rykker oppover i snaufjellet, og øyer og kyst gror igjen, viser det hvordan landbruket har endret form. Både i fjellet og langs kysten er utmarksbeite viktig for å holde landskapet åpent. Tidligere hadde vi beitedyrene som holdt vegetasjonen nede, nå utnytter vi stadig mindre utmark og kulturlandskap gror igjen, sier landbruksdirektør Dag Petter Sødal hos Fylkesmannen i Vest-Agder.
Når skogen rykker oppover i snaufjellet, og øyer og kyst gror igjen, viser det hvordan landbruket har endret form.
Uheldig planting
I etterkrigstiden skulle landet bygges ved å kle kysten og fjellene med skog. Tanken var dels vern mot vind, dels at det skulle bringe inntekter til bøndene og tømmer til å forsyne landet med byggemateriale.
I lange perioder ble det gitt statstøtte til skogreising. Mest med norsk gran, men også sitkagran langs kysten. I perioden 1960-1975 ble det plantet nesten 25 000 dekar sitkagran årlig. I dag er det estimert rundt 500 000 dekar på landsbasis. Sitkagran tåler spesielt godt de tøffe værforholdene langs norskekysten. Samtidig er sitkaskogene så mørke og ugjennomtrengelige at ingen andre planter og dyr trives der.
— Det er ingen tvil om at skogreisingen etter krigen har endret landskapet. I ettertid må vi si at en del av denne plantingen var uheldig. Det har ført til en dramatisk endring av landskapet. For 100-150 år siden var seterlivet på høyden. Tilbake i 1930, og ikke minst 1870, var det mangel på skog og trevirke i Norge. I dag setter vi hogstrekord i skogbruket i Vest-Agder, men dette skyldes i stor grad den delen av skogreisingen som har vært svært vellykket. Nå har vi mer tømmer i skogene våre enn noen gang, sier Sødal.
Prioritere områder
Sødal mener bevaring av kulturlandskaper må prioriteres. Å rydde alt vil være umulig.
— Kulturlandskapene er et resultat av den næringsvirksomheten som foregår. Derfor vil områder fortsatt gro igjen. Skal noe bevares, kreves det innsats. Etter min mening må kulturlandskap tas inn som tema i kommuneplanene. Kanskje kan kommuner velge ut sine mest verdifulle kulturlandskaper og i samarbeid med bøndene sende beitedyr dit for å bevare disse, foreslår han.
Anders Bryhn tror en kombinasjon av utmarksbeiting og et bevisst reiseliv er det som skal til for å bevare kulturlandskapene langs kysten. Han får støtte fra Sødal.
— Rent turiststrategisk bør det være høyt prioritert å holde kysten åpen. Utsikt bør prioriteres, sier landbruksdirektøren.
Kystbeitelag
Leif Christian Torsøe er leder av Agder Kystbeitelag. Kystbeitelaget organiserer i underkant av 30 bønder, hovedsakelig i Vest-Agder. De driver skjøtsel av utmark ved hjelp av villsau. Torsøe liker kulturdirektørens forslag.
— Skal kulturlandskapet vårt bevares, er det avgjørende at det snart blir lagt planer for områdene.
Leif Christian Torsøe
— Skal kulturlandskapet vårt bevares, er det avgjørende at det snart blir lagt planer for områdene. Det er dessverre stadig stort innslag av kratt og trær på øyene hvor vi driver skjøtsel. Mesteparten har ligget brakk siden før krigen. Dermed har de hatt god tid til først å bli ødelagt, og så gro igjen, sier han.
— Noen steder vil det være nødvendig med mekanisk rydding, og så bruke beitedyr for å holde det ved like. Det arbeidet trenger jo ikke alle å gjøre selv, det kan leies ut til andre, sier han.
Torsøe mener også at plantingen av sitkagran var feilslått strategi.
— Jeg eier en eiendom på Goksem som ble plantet igjen med sitka i stedet for å brukes til sauebeite. I 2008 fjernet jeg mesteparten av trærne. Etter å ha vokst i 60 år satt jeg igjen med 60 000 kroner, eller 1000 kroner per år. Det tilsvarer ett enkelt lam til slakteriet i året. Jeg kunne nok ha produsert 20 lam hvert år på det samme området, og da hadde også den naturlige floraen og dyrelivet vært intakt, sier Leif Christian Torsøe.