Mistet datteren i hesteulykke - skrev seg gjennom sjokk og sorg

— Å gå til graven hennes er det verste.

Jostein H. Sandsmark brister i gråt. Tar ene hånden opp foran øynene der han sitter på kne ved sin datters grav ved Bjørkelangen kirke. Hikster. Rister på hodet. Så reiser han seg. Går litt bortover. Sparker hardt i bakken. To-tre ganger. Han snur og kommer tilbake. Så tar vi en real bamseklem. Det hjelper.

— Se på årstallene. Det er så feil.

Han hadde advart oss på forhånd.

— Det er så ufattelig feil. Her gråter jeg alltid. Men jeg vet det ikke nytter. Sara kommer aldri tilbake. Hun er borte for alltid.

Fredag 5. september lanseres boka «Pass på liten og på stor». Det er Jostein H. Sandsmarks minnebok om Sara. Men det er også et sterkt og nakent dokument om hvordan det oppleves å havne midt oppi alle foreldres ultimate mareritt: Å være vitne til at barnet ditt dør. Først ulykke, sjokk, håp - et håp som svinner og det ugjenkallelige. Slutten.

— Den aller verste enkelthendelsen var da lokket ble skrudd på kisten. Men den flinke, eldste datteren min sa «det er ikke Sara som ligger der, det er bare skallet». Og det er jo riktig. Men likevel...

«Hadde jeg bare...»

De to hestejentene var sammen privat for første gang denne lørdagen 11. januar. Tiril fra Nes var på besøk hos Sara og familien på Bjørkelangen noen mil unna. Tiril skulle overta som forrytter for en ponni som Sara hadde hatt ansvaret for i halvannet år. Jentene gledet seg til å kjøre sammen.

— Sara hadde stålkontroll på Kaktus. Hun mente hun begynte å bli for stor i kroppen til å ri ponnien og skulle overta ansvaret for en annen hest. Tiril var mindre og skulle introduseres for ponnien og overnatte hos oss for første gang. De to fant hverandre i ridemiljøet.

— Jeg satt med pc-en og var ikke helt klar for å kjøre dem bort til ponnien første gang Sara spurte om jeg var klar. Men vi kjørte bare kort tid etter. «Kos dere», ropte jeg til de to jentene da de løp bort til hestene. Mine siste ord til Sara.

— Tror du jeg har tenkt «hadde jeg bare..., hadde jeg bare....»? Men det nytter ikke, sier terapeuten min.

Påkjørt bakfra

Jentene filmet seg selv i sulkyen da de kjørte på en grusvei Sara brukte til trening. De hadde lov til å kjøre tilbake 3-400 meter langs fylkesveien fordi det var oversiktlig der. Og nettopp der skjedde det. Cirka klokka 14.30 ble sulkyen med de to jentene påkjørt bakfra like før 60-sonen. En bil som kom motsatt vei, har ifølge pappaen trolig tatt jentenes oppmerksomhet så de ikke har hørt eller merket at det kom en bil bakfra.

— Jeg fikk en telefon. «Det har vært en ulykke med en hest. Tror det er Sara». Jeg kom meg til ulykkesstedet så fort jeg kunne. Der så jeg de to jentene. Sara lå i veibanen, Tiril utenfor. Begge hadde den vanlige fargen i huden. Det var ikke noe blod. Men det var ingen kontakt.

— Jeg sa til han som kjørte bilen at «ingen er sint på deg». Det var sjokket i meg som talte. Men jeg husker ikke hvordan han ser ut. Jeg kunne treffe ham på gata og ikke vite at det var han som...

Jostein H. Sandsmark er forfatter og forlagsredaktør. Han har 17 bøker bak seg. I denne boka tar han leserne med inn i sorgens mange rom. Han beskriver detaljert hvordan han opplevde alt på ulykkesstedet - han som hadde kjørt bilen var der, redningshelikopteret kunne ikke lande på grunn av ising og en Sea King ble hentet fra Rygge, hvordan jentene ble tatt med og fløyet til Ullevål. Midt oppi dette - en far, en mor. Et håp. Fortvilelse. Usikkerhet.

Respiratoren

— Jeg hadde aldri i mine mørkeste stunder i livet trodd jeg skulle komme dit at jeg måtte si til legene at de kunne skru av respiratoren så livet til datteren min tok slutt. Aldri. For det skal jo ikke skje. Men da vi fikk beskjed om at hodeskadene var så omfattende og at all hjerneaktivitet etter noen timer på Ullevål sykehus var slutt, så gjorde vi det i fellesskap - kona mi, de to eldste barna våre (23 og 25 år) og jeg. Jeg gikk ut i sykehuskorridoren, slo ut med hendene som et «okei da».

— Vi hadde tatt avskjed med Sara. Vi sang «Kjære Gud jeg har det godt ... Pass på liten og på stor...», slik vi pleide. Vi holdt rundt henne, søsteren lå ved siden av henne. Vi fulgte hjerteslagene på monitoren, inntil det bare var en lang strek og alt var over. Hjertet til den sterke jenta vår som vi kalte «Therese Johaug» - fordi hun var så flink til å løpe oppforbakke - hadde sluttet å slå.

Tredje gang på ulykkesstedet

Da vi møtte Sandsmark i slutten av august, var det tredje gang han var på ulykkesstedet som ifølge boka hans ligger 640 skritt fra dørstokken hjemme.

På en liten fjellnabbe med utsikt til åstedet, er det satt opp lykter og en benk.

— Jeg var der første gang i påsken. Da la jeg en bekymringsstein i veikanten, utenfor den hvite stripa. Det var et tegn på at jeg hadde kommet meg litt videre. Sara pleide også å gjøre det. På pilgrimsvandringene vi gjorde til Santiago de Compostella elsket hun steinkorsene langs ruta og at hun kunne legge bekymringssteiner på dem. Nå står det et slikt steinkors på graven hennes. Der legger både voksne og barn sine bekymringssteiner. Det er lov. Jeg har lagt min der. «Klem fra pappa», står det.

Pennen ble halmstrået

— Hvorfor skrev du boka?

— Da vi mistet Sara, følte jeg at jeg falt og falt og falt. Jeg grep tak i penn og blokk og satte meg til å skrive. Det ble mitt halmstrå. Kjersti ble så lettet da hun så meg begynne å skrive. Det er helt klart jeg skrev i sjokk, men jeg har skrevet meg ut av sjokket. Det endte med en kjærlighetserklæring til Sara og livet. Hvis denne boka kan bidra til at noen bruker litt mer tid på hverandre, sier «jeg er glad i deg» og ikke legger voksenting på barna, har jeg oppnådd mye.

— Jeg har vært personlig, men jeg føler ikke jeg har vært utidig privat. Saras storesøster sa da hun leste et av de tidlige utkastene at «tusen takk, pappa, for at du har skrevet dette, du har skrevet verdens viktigste og vakreste historie».

Kona Kjersti kommenterer skriveprosessen slik:

— Da Jostein begynte å skrive, tenkte jeg umiddelbart at når ting først var så feil som det var blitt, var skrivingen det beste han kunne gjøre. Jeg har vært tett på Jostein i hele skriveprosessen, har fått komme med innspill og hjertesukk, har lest både utkast og ferdig manus. Han utleverer i grunnen ingen andre enn seg selv. Jeg syns det er blitt et vakkert minnesmerke over en bemerkelsesverdig tenåring og pappaens kjærlighet til henne, sier Kjersti H. Sandsmark.

— En del har, med rette, spurt om det ikke kan være altfor tidlig å utgi bok om dette, under ett år etter at ens kjære barn er revet bort, forteller Jostein.

— Det har jeg også spurt meg selv om mange ganger, om det blir for sentimentalt, for egenterapeutisk. Men tilbakemeldingene jeg har fått fra de mange som har lest manuset underveis, har etter hvert gjort meg trygg på at innholdet har allmenn interesse, at det kan hjelpe andre med å bearbeide sorg og med å åpne øynene for å bry seg om hverandre.

Mørkt bakteppe

I boka forteller Sandsmark om sitt sinns mørke sider. Om en kristen oppvekst på Drangeid i Flekkefjord som ikke var enkel. Om for tidlig å få innblikk i «voksenting» og voksnes problemer og utfordringer. Om selvmordstanker. Om ikke å være god nok og skulle prestere. Og dette har plaget ham i alle år.

— Dette har gjort at jeg aldri ville at mine barn skulle ta del i «voksenting» mens de var barn. De skulle leve bekymringsfrie dager. Det har vi holdt så langt vi har kunnet.

— I 25 år har jeg jobbet med hvordan jeg skulle skrive om denne mørke bakgrunnen min. Nå skrev jeg det inn i denne boken som en kontrast til Saras og som en forklaring på hvorfor jeg ønsket at hun skulle få ha det annerledes. Sara var også en særlig sensitiv person. Hun kunne ikke høre nyhetssendinger fordi hun tok inn over seg at noen hadde det vondt. Hun kunne sette seg rett ned og grine. Når vi kjørte bil, var avtalen at vi slo rett over på en cd når nyhetsvignetten kom.

Som misjonsmann og personlig kristen har Sandsmark fått et problematisk forhold til sin gud etter ulykken.

- Rasende på Gud

— Ber du fortsatt?

— Nei, jeg kjefter og skjeller. Jeg er rasende på Gud. Mye ble knust den lørdagen. De bitene er langt fra limt sammen. Tittelen på boka - «Pass på liten og på stor» - har en brodd. Han passet ikke på Sara og Tiril. Jeg blir provosert og vil ha meg frabedt at noen skal dytte på meg en eller annen slags «forståelse» av dette.

Sandsmark forteller at han har sine svarte stunder fortsatt. Særlig når han er alene.

— Jeg kan spør meg selv: «Er Sara død? Skal hun aldri mer komme inn døren og rope «hei!»? Nei hun skal jo ikke det. Men så dukker det opp i de merkeligste sammenhenger. Jeg fant en «Swissarmy»-kniv i en skuff forleden. Den hadde jeg ikke sett siden før ulykken. Da slo det ned i meg: «Nå kom kniven tilbake. Kanskje kommer Sara tilbake?» Men jeg er jo ikke dum. Jeg vet at hun er borte.

Attpåklatt

Sara kom som attpåklatten i familien. Hun fikk frihet under ansvar og ikke så strengt regime som sin to eldste søsken.

— Slik er det gjerne med en attpåklatt. Hun pleide å si at «jeg er egentlig enebarn, jeg». Kjersti og jeg hadde bestemt oss for å bruke tid på barna. Vi sa at vi vet ikke hvor lenge vi har henne. Da tenkte vi ikke på døden, men at hun om tre år skulle på videregående og kanskje bo på internat. For det hadde hun snakket om.

— Jeg var innstilt på å gi henne frihet og minst mulig bekymringer. Og så var hun en veldig pliktoppfyllende jente. Inntil hun fylte tolv år, hadde vi en avtale om at hun ikke skulle gå over fylkesveien like nedenfor huset vårt. Det mente vi var for farlig. Og det holdt hun. Selv om hun syntes det ble litt kleint etter hvert å måtte ha en voksen med seg over veien. Jeg sa at «jeg stoler hundre prosent på deg, men jeg stoler ikke på alle andre på veien». Så hun holdt avtalen.

— Vi var enige om at hun kunne kjøre ponnien som hun behersket så godt de få hundre meterne til stikkveien hvor hun trente den. Hun sa «det er helt greit å kjøre der, for det er så oversiktlig, men jeg ville ikke kjørt videre opp i bakken der». Og det var nede på den oversiktlige sletta hun ble påkjørt. På trygt område. Skulle være.

— Terapeuten min har sagt at uansett hvor mye vi passer på hverandre, så kan man ikke gardere seg. Holder man for hardt på barna sine, utvikler de seg ikke og blir ikke naturlig voksne.

Og ikke alle blir voksne.

Sørger forskjellig

Foreldre kan sørge helt forskjellig etter å ha mistet et barn. – Det er helt normalt, sier psykiater Dag Brendefur ved Sørlandet sykehus i Kristiansand.

– Når Jostein nå har skrevet bok, er det sin sorg og kjærlighet han formulerer. Jeg har jo også min sorg, og inntil nå har jeg vel ikke helt klart å sette ord på den. Det å miste et barn er så grenseløst fælt og feil. På én måte har jeg nok gått videre. Jeg studerer litt, og jeg jobber litt, men jeg kjenner det som om at jeg går på skare: Jeg vet ikke når det brister igjen og savnet trenger seg på igjen med full tyngde, Kjersti H. Sandsmark, Saras mamma.

– Vi sørger veldig forskjellig. Som konfirmantlærer har jeg ganske mye å gjøre med Saras venner, og det setter jeg stor pris på. Jeg bruker også det å spille teater som en måte å takle sorgen på. I teatersammenheng å få «gå ut av sitt gode skinn» og være en helt annen person en times tid eller to, oppleves godt, sier Kjersti H. Sandsmark.

– Kjersti er flink til å dra meg med i sosiale sammenhenger. Samtidig finner vi roen sammen, sier Jostein H. Sandsmark.

Psykiater Dag Brendefur er overlege på avdeling for barne— og ungdomspsykiatri og jobber med familier i krise:

– Det generelle bildet er at kvinner snakker seg ut av det, mens menn arbeider seg ut av det. Kvinner vil ofte bearbeide sorgen gjennom samtaler, å dele, trøste og bli trøstet. Mannen vil ofte mer i rykk og napp kjenne på følelser og snakke, ellers lukke og få tilbake livet. Jeg anbefaler ofte folk å skrive. Man skriver om sorgen og smerten så intensiteten og bitterheten slipper taket litt. Skriving hjelper til med å sortere, slik at man får fred. For andre kan det å lage en bildebok være måten. Det er viktig å finne sin måte å gjøre det på, sier Brendefur.

Han advarer foreldre om å sette livet på stopp ved barnets grav.

– Det må man ikke. Man må vise at man er i bevegelse videre i livet, sier psykiateren.

Siktet for bildrap

Mannen i 40-årene som kjørte på de to hestejentene, blir trolig tiltalt for bildrap i løpet av et par uker.

– Han er siktet for bildrap. Saken er ferdig etterforsket og vil bli sendt fra oss med innstilling til statsadvokaten en av de første dagene, sier politiadvokat Kåre Kvalå ved Romerike politidistrikt.

Det har vært mange spekulasjoner om hvordan det var mulig å kjøre på de to hestejentene på den oversiktlige strekningen. Kvalå vil ikke si noe om konklusjonene i etterforskningsmaterialet som ligger til grunn for tiltalen som vil bli tatt ut mot mannen i 40-årene fra Bjørkelangen.– Vi har en viss peiling på hvordan det skjedde, sier Kvalå.

Mannens forsvarer, Gunhild Lærum, sier at bilføreren ikke husker noe av det som skjedde.

– Han ville så gjerne huske og kunne forklare. Men han husker ikke. Det er ikke uvanlig i psykiatrien. Han synes bare det er fælt. Han har det vanskelig og gruer seg til rettssaken, sier Lærum.