Innlegget sto opprinnelig på trykk i bladet Politiforum 19. februar, men gjengis i sin helhet med Mæhres tillatelse.

Jeg er en politikvinne som er utrolig stolt av yrket mitt. Jeg er stolt av kollegaene mine som gjør sitt ytterste for at vi skal gjøre jobben vår. Jeg kjente at når alle rapportene etter 22/7 kom ble jeg glad; endelig noen som satte fingeren på en del av de tingene vi med støvlene på har sagt i mange år.

Hva er det som får hovedfokus og de feteste typene, jo det er de som har støvlene på. Fokuset var på de to på bryggen, de i den røde båten, og de to operasjonslederne i Oslo og Buskerud. Dette var kollegaer som gjorde så godt de kunne, og med et inderlig ønske om å lykkes. Vise at vi er der for publikum. De gjorde alt de kunne, — med de ressursene de hadde.

I Oslo fikk operasjonsleder beskjed om at det måtte trykkes på den store røde knappen. En kan se for seg en stor rød knapp, Vi har ingen stor rød, vi har 17 små. Under øvelse Agder brukte en person 40 minutter å trykke på den Store røde knappen.

I alle store og spesielle hendelser har vi en operasjonssentral som føler fortvilelsen over at de vet at det vil ta lang tid før politiet er på åstedet, og det er mannskapet i patruljen, - som føler fortvilelsen over at de vet at det vil ta lang tid før de er framme. Selv om de kjører utrykning, og kjører det remmer og tøyler holder i utrykningsbilen som har rundet 250.000 km.

Vi gjør så godt vi kan med de ressursene vi har, og vi har et inderlig ønske om å lykkes. Det er vel oftere og oftere at vi føler at vi ikke lykkes. Vi blir tildelt mer og mer penger på statsbudsjettet. Det var jo stor glede sist år hvor vi fikk tildelt mange stillinger, Agder fikk 10 mann, det vil si cirka 1,1 mann mer på jobb i døgnet.

Jeg sitter på operasjonssentralen og får inn en nødmelding. Jeg ser at nærmeste patrulje er en time unna (gjelder enkelte steder i distriktet). Jeg kjenner på den maktesløsheten når publikum roper om hjelp. Jeg har sittet i patruljebilen og kjent på følelsen, jeg vet at det er noen som trenger hjelp, og jeg kjører det jeg kan for å nå fram, og det føles som jeg står stille.

Jeg forstår publikum som skjeller oss ut fordi vi ikke kommer, eller kommer for sent. Men, vi gjør så godt vi kan med de ressursene vi har. Går det galt er det vi med støvlene på som det blir satt fokus på og som får kritikken.

Jeg savner at det stilles spørsmålet Hvem har bestemt at vi skal ha dagens beredskap? Det enkle spørsmålet hvem har bestemt?

De med støvlene på har ikke bestemt. De på operasjonssentralen har ikke bestemt, men det er vi som skal være der for publikum. Hvor er den gravende journalisten som spør hvem har bestemt at det er slik vi skal ha det?

Jeg savner at de som gir oss rammene faktisk forstår og ser hvordan vi har det. Jeg savner at det stilles spørsmål om hvorfor det er slik og blir slik. Jeg savner spørsmålet: Gjorde dere så godt dere kunne? Dette spørsmålet stiller jeg meg ofte på jobb, gjorde jeg så godt jeg kunne? Svaret mitt er som regel: Ja, jeg gjorde så godt jeg kunne under de forutsetningene og rammebetingelsene jeg hadde.

Jeg føler nå at politiet får et spissere hierarki med større avstand til de med støvlene på. Jeg kan forstå øverste ledelse at de i en beslutningsprosess vil ha færre å forholde seg til, men husk avstanden blir større til de med støvlene på. Det som kanaliseres fra de med støvlene på endres fra hvert ledd det passerer. Jeg håper at våre ledere tar seg mer tid til møte oss og høre hvor støvlene trykker.

Uansett hva som skjer i framtiden så ønsker jeg at publikum, media og våre ledere skal huske: vi gjør så godt vi kan med de ressursene vi har, vi ønsker å lykkes.

Hilsen en stolt politikvinne, som er stolt av jobben sin, og ikke minst alle de flotte kollegene jeg har.