Det gode korn

”Det er bare ord. Vi har fått mer enn nok av ord,” lyder anklagen. Vi må aldri tale nedsettende om ordet. For ordet har en voldsom makt. Enten det er de vonde ordene. De som ikke stopper utenfor oss, men som borrer seg helt inn i det innerste i oss og som legger seg som et vondt sår og suger alle krefter. Det var bare noen få ord, ikke en gang sagt med kraft, men du verden for en virkning de hadde. Men enda viktigere enn de vonde ordene er de gode ordene. De som gir krefter: ”Jeg er så glad i deg. Takk for den du er.” Ord som blir til en god kilde inne i oss og som gjør at hverdagen ser helt annerledes ut.

Ikke alt kan sies med ord. Noen ting flykter fra språkets makt. Men uten ord kan vi ikke orientere oss. Den første oppgaven mennesket fikk var derfor å sette ord på tingene rundt seg. Vi trenger ordene for å kunne leve som mennesker.

Men det finnes et ord som er viktigere og enda sterkere enn menneskers ord. ”Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin.” Kornet er et annet ord for ”Gud ord”. ”Det gode korn” er temaet for denne prekenen.

I 2002, mens hun drev valgkamp for presidenten i Colombia, ble Ingrid Betancourt bortført av FARC-geriljaen. I seks og et halvt år satt hun fanget dypt inne i den colombianske jungelen. En stor del av denne tiden satt hun lenket fast. I sin selvbiografi forteller hun at de hadde gitt henne en Bibel. Om den skriver hun:

Den boken som jeg holdt i hendene, ble den eneste samtalepartneren jeg kunne stole på. Det som stod der hadde en slik kraft at det kunne få meg til å kle meg selv naken overfor meg selv, til å holde opp å rømme og til å gjøre mine egne valg, jeg også… Det var ikke lenger bare snakk om å få selskap av en bok som fjernet kjedsomheten. Det var en levende stemme som snakket til meg. Til meg. (s.159)

Det gode korn. Det som åpner for en virkelighet som er større enn oss selv. Hvis ikke Guds ord var blitt sådd, hadde det ikke vært en eneste menighet i Agder og Telemark bispedømme, ja, ikke noe sted i verden. Da hadde ikke en eneste en av oss hatt en tro på Jesus Kristus. For troen og kirken, er resultatet av ”det gode kornet”. Vår kirke er Ordets kirke. Er prekenens tid forbi? Så lenge denne jorden består, må Ordet forkynnes til tro og etterfølgelse. For troen kommer av forkynnelsen.

Det handler om det gode korn. Ikke om det flyktige, men det som varer. Ikke om det grunne, men om det som stikker dypere i oss enn noe annet. Hvor dypt troen stikker, har møtet med den forfulgte kirken gjort enda tydeligere for meg. I valget mellom et behagelig liv i frihet og et liv under forfølgelse på grunn av troen på Jesus Kristus, valgte dere troen med alle de omkostningene det fikk.

Ordet er vårt arvegods. Det skal gis videre gjennom trosopplæringen, en reform som er en gave til kirken. Bibelen er kilden for vår tro og lære. Det passer derfor å gi vårt takkoffer i dag til Bibelselskapets arbeid i Syria.

”Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin.” Men så ble ikke grøden så god likevel. En fiende hadde vært der med et annet såkorn om natten. Det er en realistisk beskrivelse av vår verden. Ikke alt er av Gud. Han vi forsaker, — alle hans gjerninger og alt hans vesen -, har vært der med et annet korn.

Ugresset som Jesus taler om, var et kjent ugress på Jesu tid. Det lignet på hvete, men når det vokste opp, kunne man etter hvert se forskjellen. Det var viktig å skille dette ugresset fra hveten. Hvis ugresset og hveten ble malt sammen, ble melet farlig å spise, fordi ugresset var giftig.

Spørsmålet til tjenerne er derfor forståelig: ”Vil du vi skal gå og luke det bort?” ‘Nei’, svarte han.” Selvfølgelig skal vi ikke ta slapt hverken på kristen lære eller liv. Jesus var tydelig på det i møte med fariseerne og de skriftlærde. Men drømmen om den rene menighet vil alltid være en umulighet her på jorden. Jesus gir tre gode grunner til ikke å renske ut.

For det første taler han om at vi har en bjelke i vårt eget øye som stenger for synsfeltet vårt. Vår evne er mildt sagt begrenset.

For det andre handler det om frykten for å luke bort det som ikke skal lukes bort. Rotsystemet til ugresset var stort, og røttene infiltrerte seg med røttene til hveten. Dro man opp ugresset, kunne fort hveten følge med. ”Men er det så farlig om litt av det gode kornet går til spille, så lenge man får en stor grøde?” Slik tenker ikke han som lot de 99 sauene være igjen for å lete etter den ene som var kommet bort. Gud har ingen å miste. Hver eneste en av oss er umistelig for han.

For det tredje: Det er ikke vår oppgave. Arbeiderne i lignelsen fikk ikke bare beskjed om å vente med å skille ugresset og hveten, det er faktisk andre som skal utføre den jobben når høsten kommer. Dommen er Guds ansvar. Ikke vårt.

”Det gode kornet.” Men hvor godt er det egentlig? La meg sitere en annen person som også var i fangenskap. Den engelske presten Terry Wait. Han satt i 1760 dager, nesten 5 år i drusisk fangenskap i Libanon. Han skulle være med å megle, men så gikk han i en felle, og ble gissel. Han ble plassert i enecelle. Store deler av tiden satt han i mørket, lenket til veggen uten møbler, bare overlatt til sine egne tanker.

I et intervju med BBC ble han spurt: ”Hadde du en Bibel?” Han svarte:

”Ja, jeg hadde en bibel de første 6 månedene. Jeg må bekjenne for dere at den gav meg ikke det jeg forventet. Jeg så etter trøst… Jeg trodde i og med at jeg hadde studert Bibelen i flere år og alltid arbeidet i kirken, at jeg ville finne noe trøst i Bibelen. Men den gav meg ikke trøst.

Nå tror jeg at jeg vet svaret: Bibelen er en bok som forteller sannheten om den menneskelige natur, om alle sidene ved den menneskelige natur. I den betydningen er den ikke en trøstende bok. Når man er alene over en lang periode må man innse sannheten om seg selv. Sannheten om at man er en sammensatt blanding av lys og mørke.”

”Det gode korn” Kanskje er det ikke så godt likevel for oss som er en blanding av både lys og mørke? Da Jesus var kommet bort fra folkemengden, spurte disiplene hva denne lignelsen skulle bety. Jesus avslutter sin forklaring med en oppfordring: ”Den som har ører, hør!”

Å høre kan være krevende. Men vi tror at det ord vi oppfordres til å høre, har kraft i seg. Selv når det overgår vår forstand.

I møtet med mine mørke sider:

— ”Jesus sier: Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere. (Mark 2,17)

I møte med den vonde tanken: Er det overhodet noen som er glad i meg:

— Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

I møte med vår siste store fiende, døden. Når alt vi kan se er sporene av dødskreftene som seirer til sist. Da ber han oss høre det gode kornet som sier:

— Jeg er oppstandelsen og livet, sier Herren, den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø.”

Oppfordringen er å høre ordet. Men å høre betyr ikke bare å la ordene gå inn i ørene, det betyr også å ta konsekvensen av ordene. Høre og gjøre er derfor to sider av samme sak. Fordi Jesus elsket oss først, skal vi elske hverandre. Derfor er diakonien helt nødvendig hvis vi skal komme lenger ut med Ordet. Det handler om vår troverdighet. Ord og handling må følges ad.

La meg slutte denne talen med historien til Ibrahim. Jeg har fått lov til å fortelle den av Ibrahim som er en god venn. Han er flyktning fra Iran, og venter fortsatt på oppholdstillatelse. Frykten for hva som kan skje hvis han blir sendt hjem, ligger tykt utenpå ham. Han fortalte meg om et møte med det gode korn i form av ord og handling som satte dype spor i hans liv.

Det skjedde noe merkelig da jeg reiste som flyktning fra Tyrkia og over til Mytilini. Jeg var så forferdelig sulten og tenkte bare på mat, men jeg hadde ingen ting. Jeg satt med hodet bøyd og holdt hendene foran hodet fordi jeg var så fortvilet. Da kommer det en gammel kvinne bort til meg. Jeg tror hun hadde vært og vasket.

— Hun spør meg: Hva er problemet ditt? Er det noe jeg kan gjøre for deg.

— Jeg er så forferdelig sulten, men har ingen ting å spise sa jeg.

— Jeg har ikke så mye penger sa hun, men du kan få det brødet jeg har igjen.

Hun gav meg det brødet hun hadde, men det var ikke mye. Så la hun hånden sin på hodet mitt og sa noen ord på gresk som jeg ikke forstod den gang, men senere fikk jeg vite hva de betydde. Ordene: Gud velsigne deg. Deretter gikk hun videre.

Jeg satt der med brødet i hånden. Det var ikke mye. Jeg kunne spise veldig mye, på den tiden, sikkert 30 ganger så mye som hun hadde gitt meg. Men jeg spiste det lille jeg hadde fått. Så skjedde det noe merkelig. Da jeg hadde spist brødet, var jeg plutselig helt mett. Da vi kom til Mytilini på Lesvos, meldte jeg meg for politiet som flyktning fra Iran. De tilbød meg mer mat, men jeg var fortsatt mett. Jeg har aldri glemt denne kvinnen og denne opplevelsen. Jeg tenker ofte på det.”

'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'

En sådde godt korn i åkeren sin.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Kilde: kirken.no