— En fantastisk opplevelse. De av Fædrelandsvennens lesere som har støttet meg med hundre- og tusenlapper skal ha stor takk - og de skal vite at det nytter.Nina strutter av tilfredshet på vegne av sine underpriviligerte medarbeidere. De har fått nye liv, en helt ny selvtillit. De har fått livsmot, pågangsmot og optimisme. 11 av dem. Men det er langt fram. Det bor 50.000 til i den township'en der Nina opererer. Og det fins mange township'er i Sør-Afrika.Nina kan ikke redde verden. Men hun kan og vil hjelpe noen.«Klarer vi dette?», spurte de da Nina skulle starte såpeproduksjonen i september. «We are perfect!», sier de nå mens de koker, stabler og pakker såpestykkene sine. Strutter

— De var så tafatte før. De hadde lang erfaring for at ingenting nytter. Ledigheten er på over sytti prosent, kriminaliteten herjer og sykdom florerer. Nå strutter de. De har kjøpt medisiner til ungene sine og litt klær. Forleden ringte en familie meg, de ville bare fortelle at de satt rundt bordet i sitt lille bølgeblikkskur og spiste middag. Den aller, aller første kjøttmiddagen i familiens liv.Nina fra Kristiansand blir stor i øynene sine. Hverdagen blant hennes fattige venner gjør noe med ei vellykket jente fra olje-Norge. Det gir henne påfyll og perspektiver, lyst til å fortsette. Utvide, ekspandere, nå nye mål og flere mennesker. Hun har vilje og evne - det står bare på pengene.Hundre tusen har hun og vennene skrapt sammen. Hos familie og bekjente, ved hjelp av konserter, arrangementer og loppemarkeder. Og altså ikke rent få kroner fra Fædrelandsvennen-lesere som gjerne ville være på lag med henne. I tillegg har hun selv spyttet inn like mye av oppsparte midler. Til flybilletter, opphold og andre personlige utgifter - hun belaster ikke prosjektet med ei krone. Utstyr og kapital

— Og nå går det av seg selv! Prosjektet vårt er bærekraftig på dette lille nivået. Men hvis vi skal videre trenger vi utstyr og kapital.De elleve såpeprodusentene er alle ungdomsledere i slummen. På frivillig basis har de lenge jobbet for å gi barna i slummen et alternativ til rus og kriminalitet etter skoletid. Barn og unge samles hver dag, de får kunnskap om helse, hiv, aids og mye annet. De har møteplikt, det kreves disiplin og de må gjøre hjemmelekser.Men ungdomslederne var i ferd med å gi opp da Nina kom i januar i fjor. De var alle arbeidsledige og måtte ha noe å leve av. Men ungdomsprosjektet hadde ikke midler og jobber fins ikke.Jobbene må vi skape selv, tenkte Nina. Hun hadde hørt om såpeproduksjon i en annen township, og stjal ideen.Med plastbøtter, stavmixere, termometer og langpanner satte de i gang i høst. Lokaler har de fått låne i en kirke. Råstoffene røres sammen og helles i former og stemples ut for hånd - omtrent som når vi lager kakemenner til jul. Såpestykkene må lagres noen dager før de kan pakkes i cellofanpapir og få påklistret merkelapp. Så må de «hvile» noen uker før fordampingsprosessen er ferdig og stykkene kan selges. Strålende

— Vi selger dem for ti kroner stykk, og det går strålende. Mange pensjonater og små overnattingssteder står på kundelisten. Vi er i dialog med store kjede-forretninger, men skulle vi få en avtale blir vi tvunget til mer maskinell og effektiv produksjon.Av salgssummen på ti kroner settes halvparten inn på bedriftskontoen - det dekker råvarer, husleie, strøm og kanskje blir det litt igjen til fremtidige investeringer. To kroner og femti øre går i lomma til de elleve produksjonsarbeiderne. De har ektefeller, barn og familier - et sted omkring hundre mennesker til sammen - blir altså hjulpet til bedre liv og håp for fremtiden. De siste 2,50 investeres i barne- og ungdomsprosjektet der de 11 har lederansvar for mellom fem hundre og tusen medlemmer.- Takket være såpene kan vi forsyne prosjektdeltakerne med litt mat, vi har kjøpt leker, utstyr og materiell, alt etter deres egne ønsker. Allmøter

— Du er en sjef som lar medarbeiderne få ansvar og innflytelse?- Såpeprosjektet er godkjent som et kooperativ med de elleve lokale, min gode hjelper Hilde Marie Kvarenes og meg. Vi har stadig allmøter der det diskuteres og fattes beslutninger. Det er demokratisk, og selv om det tar tid, er denne arbeidsformen viktig for meg. Jeg arbeider på deres premisser. Men innrømmer at jeg prøver å få dem til å jobbe litt mer, på bekostning av kaffepauser og reggaemusikk. Likevel tør jeg si at jeg aldri har tatt en eneste beslutning for dem, bare sammen med dem. Det er krevende og uvant med rutiner og faste tider, men de viser imponerende disiplin. De stiller på jobb klokka åtte om morgenen - og det er ikke vanlig på de breddegrader. Ikke fordi jeg sier det, men fordi de selv ser det er nødvendig og fornuftig.Ved siden av såpeproduksjonen driver hun stadig kursing for medarbeiderne sine. I økonomi, kalkyle, markedsføring og i selve produksjonsprosessen. Det er avgjørende. Ingen av såpekokerne har skikkelig skolegang, ingen av dem har noen gang brukt et termometer eller et litermål - begge deler av avgjørende i såpeproduksjonen. De har aldri hatt en fast jobb. For de fleste av dem er Ninas lønningsposer deres aller første kroner tjent på ærlig arbeid. Politisk

Nina, som nettopp har avlagt sin siste eksamen ved Den Sociale Højskole i København, er internasjonal og interkulturell sosialrådgiver. Hovedoppgaven laget hun på nettopp barne- og ungdomsprosjektet i township'en sin. Men hun legger ikke skjul på at engasjementet også har en politisk side.- Apartheid sitter fortsatt i veggene i Sør-Afrika. I township'en har de knapt sett et hvitt menneske før jeg kom. Og nå skjønner de at det fins hvite som respekterer dem og vil dem vel. Også det gjør noe med dem. Er det rart jeg er litt kry av dette mini-prosjektet mitt, spør Nina.Stadig kommer det mennesker som gjerne vil bli med på såpeproduksjonen. Foreløpig er det umulig. De små kirkelokalene har ikke plass til flere. Ikke har hun ledige litermål, plastbøtter eller termometre heller.Men drømmer har hun.Om penger. Om knoppskyting og utvidelser. Om nye maskiner og flere mennesker. Om nye lokaler og flere lagerreoler. Om avtaler som sikrer stabile og gjerne rimeligere råvareleveranser. Sterke karer

Firmaet som leverer tønnene med råvarer tør ikke kjøre helt inn i township'en. De tipper tønnene i utkanten. Og så må Nina samle sterke karer for å rulle dem bakke opp og bakke ned til «fabrikken» i kirkelokalene.- Jeg vet ikke noe om fremtiden, men er styrket i troen på hjelp til selvhjelp og mikrofinansprosjekter. Det gjør store utslag i livene til de involverte. Prosjektet vårt har vakt oppsikt, ikke minst etter et større oppslag i en lokal avis. Nå kommer offentlige myndigheter på befaring. De er imponert over at vi klarer å drive økonomisk bærekraftig og har tilbudt oss kompetansekurs og praktisk hjelp. Det er en stor anerkjennelse og en enorm oppmuntring.Sier Nina. Som er såpekoker.Men slett ingen sebekoger.