Svein Josefsen er fra Vågsbygd i Kristiansand. Han gikk på bibelskole i England. Mens han var der, fylte han 19 år. På fødselsdagen, 10. desember 1981, så Svein Josefsen seg i speilet.
— Jeg tror ikke det er noen annen måte å se dette på, Svein, enn at du er homo, sa han til sitt eget speilbilde.
Alt han hadde hørt om homoseksualitet i menighet, skole og i kristelige ungdomsmiljøer på Sørlandet pekte i en og samme retning. Svein Josefsen sier han kjente at dette var slutten på livet.
En å gå til
Men den kristne 19-åringen visste det var én han kunne gå til med absolutt alt. Skolens rektor, han som var likt av alle, han som var klok, morsom også, han som holdt de fineste andaktene, han som virkelig kunne veilede, Svein Josefsen hadde allerede erfart at rektor hjalp ham da troen tidligere den høsten var blitt vanskelig. Fire dager etter møtet med sitt homofile speilbilde, banket han på rektors dør.
Og rektor sviktet ikke. En fin samtale, var det. Svein Josefsen forteller at han forlot rektors kontor «med lettet sinn og løfte om å komme tilbake de neste dagene».
Vi møter Svein Josefsen i Oslo der han er prest i Den norske kirke. Josefsen er en av dem som har fortalt sin historie om seksuelt overgrep til forfatter Gunnar Ringheim. Tirsdag lanseres boka «Det som ikke skulle skje» i samarbeid med Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep.
Låste døra
For at de ikke skulle bli forstyrret, tente nå rektor det røde lyset utenfor døren når de møttes for å samtale. Han visste det kunne bli flaut for 19-åringen om andre kom inn på kontoret mens han satt der og gråt. Så for å være på den sikre siden, låste han døren også. Etter et par dager flyttet rektor seg fra den store skrivepulten, og satte seg ved siden av eleven i toseteren. Gutten stusset litt.
— Men der satt jeg med den eneste i hele verden som visste hvem jeg egentlig var, sier Svein Josefsen.
Svein Josefsen
— Han hadde ikke avvist meg da jeg kom til ham og trodde livet var over. Men tatt meg i mot. Nå viste han meg ikke bare forståelse, han ga meg nærhet.
En hånd på skulderen. Så litt senere - en hånd på låret. En hånd i skrittet. En hånd ned i buksa. «Ikke glem at jeg også har en,» sa rektor.
— Jeg hadde ingen sjanse. Hadde ikke nubbesjanse. Han hadde jo reddet meg, gitt meg håp om at det var mulig å leve selv om jeg er homo. Skulle jeg kunne gå derfra? «Det er bedre at du lærer dette av meg enn av dårlige mennesker der ute i verden,» sa rektor.
Svein Josefsen trekker pusten og ser ut i lufta.
— Fuck you, hvisker han.
Jeg hadde ingen sjanse. Hadde ikke nubbesjanse. Han hadde jo reddet meg, gitt meg håp om at det var mulig å leve selv om jeg er homo.
Hjem til Kristiansand
Rektor og Svein Josefsen møttes jevnlig gjennom vinteren. Samtaler, bønn og seksuell kontakt. Så var skoleåret omme. Gutten måtte forlate ham som var selve tryggheten. Hjemme i Kristiansand var alt utrygt. Troen forsvant. Ingen visste hvem Svein Josefsen egentlig var. Ikke Svein selv heller.
— Når fortalte du denne historien til noen første gang?
— I år 2000. - Etter 19 år?
— Ja, det blir vel det... Hm. Ganske lenge.
- Til hvem?
— Til en dame som fortalte meg at hun selv var blitt seksuelt utnyttet. Da var det ikke så farlig for meg å fortelle. Det var også hun som satte ord på det - sa at jeg hadde vært utsatt for seksuelt overgrep. Jeg hadde ikke tenkt på det sånn. Jeg hadde tenkt at jeg var den skyldige. Skammen var min.
Skammen og samvittigheten
- Hva var du skamfull for?
— Jeg hadde dårlig samvittighet overfor kona hans. Jeg hadde tatt noe fra henne. Det lå tungt på meg.
- Nå da, har du fortsatt dårlig samvittighet?
— Nei... nei, hvorfor skulle jeg det?
Han ser overrasket ut.
— Jeg gjorde ikke noe galt. Jeg ble utsatt for seksuelt overgrep. Det kan jeg ikke ha dårlig samvittighet for.
Veien opp
For etter at Svein Josefsen omsider hadde fortalt noen om overgrepet, begynte veien opp fra skammen.
Jeg gjorde ikke noe galt. Jeg ble utsatt for seksuelt overgrep. Det kan jeg ikke ha dårlig samvittighet for.
— Det viktigste på den veien gikk gjennom å bli aktiv i en mannsgruppe i Kirkelig Ressurssenter. - Hvilken plass har denne rektoren i livet ditt i dag?
— Han er dessverre død.
- Dessverre?
— Jeg er inderlig sint for at han døde før jeg var sterk nok til å oppsøke ham.
- Hva ville du sagt til ham?
— Drittsekk. Jævla drittsekk...
Svein Josefsen blir stille.
- Er det alt du ville sagt?
— Denne gangen var det kanskje jeg som hadde låst døra, smiler han. - For han skulle ikke sluppet unna før jeg hadde fått fortalt ham hva han ødela - hva han egentlig gjorde mot meg. Nå, fra mitt trygge sted, fra mitt trygge samliv, fra mitt trygge trosliv, fra min trygge prestetjeneste ville jeg dengt løs på ham med alle ordene. Ja..., jeg ville dengt løs på ham.
Troen og følelseslivet
- Hva var det han ødela?
— Troen. Selvbildet. Følelseslivet. Det tok alt for mange år av livet mitt før jeg klarte å like sex. Livet mitt kunne blitt så innmari annerledes. - Har du fremdeles sår etter det som skjedde?
— Ikke sår, men sorg. Det er trist at jeg mistet så mye og trist at livet mitt så lenge var skyggelagt av skam.
I boka forteller Josefsen at han ikke bakser med spørsmål om hvor Gud var da overgrepene skjedde.
- Troen da?
— Nei, jeg kom aldri tilbake til troen på en Gud som passer på meg slik at ikke noe vondt hender. Jeg fikk etter hvert hjelp til å tro på en Gud som liker meg og som er sammen med meg uansett hva som skjer. Det er en tro som har hjulpet meg når noe har vært ordentlig vanskelig. Gud har for eksempel ikke grepet inn og latt meg slippe tre hjerteoperasjoner, men Gud har vært der.
Redusere risiko
- Hva kan gjøres for å redusere risikoen for seksuelle overgrep innenfor kirken?
— Det første og viktigste med tanke på den spesielle risikoen for homofile, lesbiske og bifile er å slutte å diskriminere homofile. Så enkelt. Ikke tvinge homser og lesber til usynlighet. Det er ikke farlig å forgripe seg på en som er usynlig. Så må alle som har lederansvar, særlig for barn og unge, ha tydelige regler å forholde seg til. Regler om ikke å ha stengte dører i samtaler med unge for eksempel. Vi må gjøre all kontakt med barn og unge synlig og gjennomsiktig.
- Men tror du det hjelper, vi har jo massevis av lover som brytes?
— Ja, men det blir vanskeligere å bryte slike regler innenfor kirken dersom barna, konfirmanter og de unge selv jevnlig orienteres om at lederne ikke får lov til å møte dem alene. Og vi må fortelle hvorfor lederne ikke får lov til slikt. Og at det er fint om de unge, dersom en leder bryter slike regler, sier ifra om dette til flere andre ledere.