BERGEN/KRISTIANSAND: Du kan ikke ta med deg noen ting når du dør. Heller ikke din nye hofte.

Det er faktisk de færreste av oss som forlater denne verden uten stål i kroppen. Når vår tid er omme og vi skal brennes til aske, ligger hofter, knær eller skruer rødglødende igjen. Asken blir samlet og lagt i en urne, men ikke stålbitene. Flere tonn førsteklasses stål ligger igjen hvert år.

— Sløsing

— Tidligere samlet vi dette sammen og la det i en grav. Det ble gravd ned under den vanlige dybden for en kiste, forteller Inghild Hareide Hansen, forvaltningssjef i Bergen kirkelige fellesråd til Bergens Tidende.

Men denne ordningen er det flere som har reagert på opp gjennom årene. Blant dem er Jalal Saleem, teamleder ved Møllendal krematorium.

- Det er bare metall som må kunne smeltes om og brukes til noe fornuftig, mener han.

Aage Matre har heller ikke slått seg til ro med ordningen som har vært. Han har lenge arbeidet som kirkeverge og hatt andre stillinger innenfor kirken.

- Jeg har tenkt mye på dette i flere år. Det er en veldig sløsing å grave ned så mye metall.

- Jeg har tenkt mye på dette i flere år. Det er en veldig sløsing å grave ned så mye metall, forteller han til bt.no.

Respektfullt

Ifølge en svensk beregning kan det være mellom fire og fem tonn førsteklasses stål som er blitt gravd ned på norske kirkegårder hvert år.

Nå har Matre startet er firma som skal ta imot kroppens reservedeler for resirkulering. Fønix miljø AS startet opp i høst og med de nødvendige tillatelser fra departementet, har han etter hvert avtale med de fleste krematoriene i Norge.

Døden kan være et ømtålig tema og han har vært forberedt på reaksjoner, men det har vært stille.

— Det pussige er at jeg har fått bare positive reaksjoner. Det er ikke kommet en motforestilling, forteller han.

Resirkuleres også i Kristiansand

I Kristiansand ble resirkuleringen innført i slutten av 2011. – Tidligere ble det gravd ned på kirkegården, men det er jo avfall som ikke skal i urnen uansett, da er det jo like godt å gjenvinne det, forklarer Kirkegårdsleder i Kristiansand, Finn Eigil Sødal til fvn.no.

Han forklarer at metaller som skruer, spiker og håndtak fra kista blir sortert automatisk ved kremeringen og da blir andre metaller som hofteimplantater i jern også fjernet mekanisk.

– Noen vil kanskje synes at det er synd og skam og uetisk, men avfall er avfall.

– Noen vil kanskje synes at det er synd og skam og at det er uetisk, men avfall er avfall, sier han.

Det som blir igjen i urna er finmalt aske fra kista og avdøde.

— Hvis metallet igjen kan komme til nytte så synes jeg det er positivt, sier kirkegårdssjefen.

En gang i året kommer Matre til Kristiansand for å samle inn metaller for gjenvinning.

Færrest kremeringer

Problemstillingen ved kremering er uansett ikke er stor i Kristiansand.

– Vi er den storbyen i Norge hvor det er færrest kremeringer, så det er har ikke vært en stor problemstilling for oss.

Ved en benk på Møllendal krematorium står en metallkasse. Der samles stålet fra forbrenningen. Vi får ikke se, men to kunstige ledd blir tatt ut for å illustrere hva det er snakk om. Menneskers reservedeler blir behandlet respektfullt på krematoriet. Når kassen er full, blir den fraktet til Fønix miljø i Holmestrand og sendt videre til resirkulering.

Forskjønnelse og informasjon

— Vi har noen etiske retningslinjer for hvordan materialet skal behandles. Det skal for eksempel ikke ligge å slenge rundt her, sier Matre.

Han forteller også at selskapet er etablert i tett samarbeid med krematoriene. 80 % av et eventuelt overskudd skal gå tilbake til krematoriene.

- Jeg har ikke tenkt å bli rik av dette, men håper at det kan bli et levebrød, sier han.

Krematoriene kan på grunn av regnskapsregler ikke bruke pengene til å betale driftsutgifter. Derfor er det bestemt at pengene skal gå til forskjønnelse ved krematoriene eller til informasjon om kremering.

To kister står klare foran hver sin ovn i Møllendal krematorium. Det er slutt på arbeidsdagen, men i morgen tidlig skal ovnene fyres opp og de to døde kremeres. Jalal Saleem har arbeidet ved krematoriet i ti år og er glad for at stål fra de bergenske kropper skal gå til gjenvinning.

— Det var ikke bra slik vi gjorde det før. Vi fulgte gravferdforskriften, men det var ikke bra å grave ned så mye metall, sier han.