KRISTIANSAND: — Nå er det duket for håndballskole igjen?
— Ja, etter skoleslutt arrangerer vi Våg playmaker håndballskole. Håndball er hovedgeskjeften, men det skal være litt andre aktiviteter også. Vi vet ikke helt hva vi finner på av ablegøyer, men det blir nok litt beachhåndball og svømming. Vi har hatt kubbespill og kanonball også tidligere. Og så må vi ha vannkrig, så vi satser på fint vær.
— Beachhåndball?
— Ja, da er det ikke bare målene som teller, men man får poeng for utførelse av skuddene også. Vi kan ikke kjøre tre dager med finter og teknikk, derfor krydrer vi med litt annet. Vi håper på rundt 200 deltakere, både gutter og jenter fra åtte til 13 år.
— Da blir det livlig?
— Jada. Det er jo også en introduksjon for noen av de minste til håndballen. Da får de prøve seg på øvelser der de kan se om dette er noe for dem. Av en eller annen merkelig grunn er ikke håndball så populært blant gutter, så der har vi en jobb å gjøre. Alle kan ikke bli proffer i fotball.
Spilte landskamper
— Du har selv mye fint å se tilbake på som håndballspiller?
— Jeg begynte som tiåring i KIF, som i den tiden var store. Jeg var i KIF til jeg var 20, da reiste jeg til Porsgrunn og spilte for Urædd i fem år. Underveis fikk jeg noen junior- og seniorlandskamper. Jeg ga meg litt for tidlig, tenker jeg, men sånn er det. Jeg holder det ved like ved å være med på et seniorlag i KIF, i fjerde divisjon. Der begynner det å bli mye dårlige knær og høy alder.
Håndballfamilie
— Og nå har du en typisk håndballfamilie?
— De siste årene har jeg vært engasjert som trener for de to døtrene mine, og kona er i styret, så hver ettermiddag går med til håndball. Jeg har lyst til å gi noe tilbake til mine egne barn og andre barn.
— Hva tror du håndballskolen vil gi barna som deltar?
— Jeg tror det er en veldig grei arena der unger lærer å være sammen med andre, og i aktivitet. Ungene koser seg, og de får en samhørighet. Jeg tror vi har godt av å være sammen, sånn fysisk, ikke bare på disse små, mobile enhetene.