— Ingen av delene. For meg er det viktig å gjøre noe med drømmene mine. En av dem handler om internasjonalt arbeid. Jeg kan ikke redde verden. Men jeg kan drive et meningsfylt arbeid som monner. Se raske resultater, bety en forskjell i et område der både bygninger og mennesker fortsatt ligger i ruiner.Derfor drar han av gårde. Og blir borte i to år. Om ett år kommer familien etter, kona og en datter, eller muligens begge døtrene. Om ting går som planlagt - hvilket man ikke skal ta for gitt.Han vet LITE om hva som venter ham. Annet enn en massiv nød og elendighet som han og Røde Kors skal prøve å avhjelpe.- Jeg skal koordinere Røde Kors-innsatsen og drive gjenoppbygging på kort og lang sikt. Vannforsyning og sanitæranlegg står sentralt.Han vet ingenting om hvordan han skal bo - det kan bli telt, hytte eller hotell.Derimot mener han å vite at det er en annerledes - og muligens bedre - utgave av Lars Dahlen som kommer hjem om et par år.- Ja, jeg kommer til å gjøre en bedre jobb i Kristiansand. Jeg trives med å være på dypt vann av og til. Internasjonalt arbeid gjør noe med deg. Med dine perspektiver, holdninger, grenser og tenkesett.Han SNAKKER av erfaring, Dahlen. Han har vært utaskjærs tidligere.Men først en kort avstikker til innlandet, til Notodden der han så dagens lys i 1951. Han er stolt av røttene. Av hjembyen, Øst-Telemarks perle. Av foreldrene, begge var industriarbeidere. På gølvet. Med ø. Han vedgår motvillig at de er stolte av direktørsønnen, de to gamle. Han er lite opptatt av titler, mye av å jobbe. Han har alltid hatt glede av jobben, vært god til å jobbe. Han fremhever det nærmest som en dyd. Eller kanskje gave.- Da jeg kom til Kristiansand i 1978, hadde jeg ikke jobb. Jeg sa jeg var god til å snekre - påstanden er kanskje diskutabel. Men jeg var god til å jobbe, og husene vi bygde på Søm står fortsatt oppreist.Jeg vet ikke om han er god i poker også. Han er i alle fall flink til å holde kortene tett til brystet.- Jeg setter grensene, det blir ikke noe hjemme-hos-kose-intervju. Vi kan samtale om det meste, men jeg bretter ikke ut sjelslivet og mine nærmeste, repliserte han kontant på intervjuforespørselen.- Du setter grensene, jeg prøver å tøye dem, svarte jeg.Det LIKTE DAHLEN. Han er en fighter.Og det er bare å konstatere at han vant. Den som leter etter pikanterier og intimiteter kan slutte lesingen her. Jeg vet ikke engang hva kona hans heter. Det skyldes kanskje at jeg ikke spurte.Han bor i et pent, hvitt hus på Grim. Bygget en gang i mellomkrigsårene, gjetter jeg. Stua preges av gammel grue og moderne peisovn. Gulvuret slår malmtunge slag som minner meg om slekters gang. Stolen gjør også det. Den er vond å sitte i, men har sjel og sikkert en historie å fortelle.En LANGHÅRA katt smyger seg opp på skulderen og dokumenterer at Dahlen i det minste er en dyrevennlig mann.Verre kanskje når det gjelder mennesker? I alle fall kan mistanken dukke opp hos dem som leser Fædrelandsvennen. Og nesten daglig blir fortalt hva denne mannen gjør - og ikke gjør - mot og for mennesker i kategorien helse og sosial.Lars Dahlen er på hugget, men redd for å bli misforstått. Derfor først dette:- Jeg har et godt forhold til journalistene i Fædrelandsvennen og synes de klarer å belyse godt hva jeg synes og mener og sier. Dessuten vil jeg understreke at kritikk er viktig og riktig. Vi tar den på alvor og gjør noe med ting som ikke funker.- Men{hellip}?- Hvis MEDIA hele tiden fokuserer på misnøye-agentene, blir beskrivelsen av samfunnet helt feil. Forleden sto to leserbrev på trykk, ett med ros og ett med ris til vår sektor. Dagen etter kom avisen med en leder basert på den misfornøyde. Det kan jeg leve med. Men når denne misfornøyde leserens synspunkt blir generalisert, og vår sektor plassert på sammenbruddets rand, da blir det helt galt.- Er det noe du vet eller noe du håper?- Å yte TJENESTER er jobben vår, og det er vi kjempegode til. Blant annet fordi vi har kompetente ansatte som står på. Hvilket altså ikke må misforstås i retning av at vi umulig kan bli bedre. Men undersøkelser viser at 87 prosent av brukerne i helse- og sosialsektoren er godt eller svært godt fornøyd med tjenestene de får. Og da snakker vi om opplevd kvalitet. At noen opplever det annerledes er ikke til å unngå. Men det gjør meg ilter når Fædrelandsvennen gjør unntakene til regelen.Han har snakket seg varm nå, Dahlen. Men fortsetter gjerne. Han snakker om ansvar, fokus, roller og verdier.- Fædrelandsvennen er en viktig premissleverandør for folks opplevelse av å leve i Kristiansand og på Sørlandet. Avisen skriver ofte om sørlendingene som er trege og flade i haue, i stedet for også å fokusere på suksesshistoriene. De finnes i næringsliv, offentlig sektor og flere kompetansemiljøer. Jeg syns Fædrelandsvennen burde kostet på seg en verdidebatt om sin egen rolle, gjerne i full offentlighet, det hadde vært spenstig, det.- I forkant av intervjuet bad jeg medarbeidere og andre som står deg nær om å karakterisere deg med en håndfull adjektiver.- Da vil jeg gjerne gjette hva de sa, smiler Dalen ivrig. Det gjør han mye og ofte. Smiler og ler. Lunt og lavmælt, litt forsiktig - ørlite sjenert, kanskje. Kombinert med noe jeg gjetter er blanding av konkurranseinstinkt og vitebegjærlighet.- Jeg TIPPER de sa at jeg er krevende, omsorgsfull, initiativrik og resultatorientert.- Fire rette, går du videre?Det gjorde kollegene. La til at han er kreativ, innovativ, risikovillig, utålmodig, inkluderende, strategisk og tykkhudet.- Han vet å blunke litt til damene. Har glimt i øyet og bruker det, men han er absolutt ikke den klamme typen som klapser oss på rompa. Han er sabla god til å få folk til å jobbe sammen med seg, ta ned de ballene han til stadighet sparker opp. Han har ikke ferdige konklusjoner, han tar ikke styringa, men lytter til folk, legger en av dem til.DAHLEN blir NESTEN forlegen, tross fravær av faglig beskjedenhet. Han er bevisst sine mål og meninger, sin ledelsesfilosofi og sine medarbeideres verdi.- Det er med sterkt blandede følelser jeg forlater Kristiansand kommune som organisasjon. Den er blant de mest spennende arbeidsplasser i Agder. Passe stor, med rom og takhøyde for å prøve ut nye ting. Vi skal ikke bare forvalte vårt pund, men gi plass til eksperiment og galskap også - det er avgjørende for å komme videre. Hos oss er det lov å prøve ut en idé som bare har 30 prosent sjanse til å lykkes. Slår det til, har vi gjort noe glupt. Mislykkes vi, har vi lært noe. Vi har og har hatt rådmenn som stimulerer til slik tenkning.- Det gjør du også?- FYLKESHELSESJEF Bjørn Jørgensen lærte meg i sin tid masse om å gi ansvar og stille krav. Jeg definerer klare mål, men de ansatte som jobber med oppgaven må selv finne veien. Erfaringen har vist meg at å delegere oppgaver gir best resultat. Dessuten er det motiverende. Folk som får innflytelse, har det gøy. Og folk som har det gøy gjør en bedre jobb. I min sektor viser de ansatte en fleksibilitet og en ståpåvilje som imponerer. Og det gjenspeiles altså i de aller fleste brukernes tilbakemeldinger, selv om det tidvis går Fædrelandsvennen hus forbi.- Men det er en umulig jobb dere holder på med i helse- og sosialsektoren?- I alle fall er det et felt de fleste mener noe om. Fordi de er eller blir berørt. Jeg registrerer en slags ubalanse mellom privat rikdom og offentlig ansvar. Noe er gått tapt på grunn av vårt stadig sterkere materielle fokus; solidariteten, det å bry seg. Det som før var et privat anliggende er blitt et offentlig ansvar. I andre land og kulturer har folk et helt annet ansvar for venner og familie. På godt og vondt, det er ikke udelt positivt, det lærte jeg i Montenegro.Det HADDE vi nesten glemt å snakke om, den internasjonale drømmen. Det startet i 1996, i Montenegro i det tidligere Jugoslavia. Han jobbet for «Barn i nød», et prosjekt i regi av Norges Røde Kors. Et hundretalls barn - de fleste foreldreløse - ble månedlig slust gjennom systemet på vei mot et bedre liv.- Jeg husker ei foreldreløs jente som fikk hundre Mark av en tysker som kom forbi, han ville hun skulle kjøpe sko. Hun bad sosialarbeideren ta vare på pengene for at bestemor skulle få fottøy - hun manglet også sko. En femåring som påtar seg voksenrollen, det setter våre egne problemer i perspektiv. Slike opplevelser gjør noe med meg, både som fagperson og menneske.DAHLEN kom hjem med mer enn bare opplevelsene og erfaringene. Med på flyttelasset fulgte også ei jente som etter hvert ble deres datter - hun var konfirmant sist søndag. Men også den historien hører privatsfæren til.Året etter tok han familien med til Libanon, som leder av en internasjonal Røde Kors-enhet som jobbet med palestinske flyktninger. Han vasset i søppel, skitt og åpen kloakk i leirene Shabra og Shatilla - der menneskene noen år tidligere ble massakrert. Så satte han seg foran pc'en og leste norske aviser.- Ei turisthytte midt inne på Hardangervidda - jeg har vært der mange ganger - måtte stenge. De hadde ikke råd til å bygge vannrenseanlegg. Det er da du oppdager at denne verden er stein gær'n.Sier Dahlen og ber om tilgivelse for sviktende møtedisiplin da han vendte hjem.- Da vi DISKUTERTE varmegradene på maten som serveres eller noen millimeterdetaljer i AMU, da måtte jeg gå ut. Kontrastene ble for voldsomme. På den annen side er det viktig å ikke glemme at et problem er reelt for den det gjelder, selv om jeg kanskje har sett større problemer. Og nesten like viktig er det å skille ut misnøye-agentene fra dem som kommer med reell og velfundert kritikk.- Hvem er disse misnøye-agentene du snakker om?- Det er de få som står opp om morraen for å sutre - nærmest rituelt og prinsipielt - og som er tilfredse med å ha gjort det når de legger seg om kvelden. Hvis vi lar oss dra ned i deres problemfokus er det fare for at vi ikke kommer opp igjen.- Et PROBLEM dine medarbeidere nevnte, er at dine fysiske utskeielser begrenser seg til spaserturen fra Grim til kontoret.- De må ha glemt at jeg er glad i lange skiturer. Jeg kjenner Hardangervidda bedre enn de fleste. Dessuten har jeg spilt fotball i førti år.- Har spilt?- Ja, jeg la opp etter Libanon-oppholdet. To år uten trening gjorde at jeg alltid kom en halvmeter for seint til ballen. Alltid. Og da gadd jeg ikke mer.DAHLEN LIKER ikke å bomme på ballen.Like lite som han liker motspillerne som - på livets ikke alltid like grønne gress - tar mannen i stedet for ballen.kjetil.anthonsen@fedrelandsvennen.no