MANDAL: — Her har vi plass, ro og frisk luft i massevis, sier Marta Erika «Mika» Seyffarth (42) og skjenker opp mer kaffe.Vi sitter i den gamle lærerboligen på øya. Det er over 40 år siden den vesle skolen ble nedlagt, og enda lenger siden noen lærere bodde i boligen. Nå eies den av faren til Mikas ektemann, Torstein (48). Han heter Ove Martin, er 85 år og bor noen steinkast unna i det som er hans barndomshjem.Hille ligger vest for Mandal sentrum. Det er kommunens nest største øy på vel 41 kvadratkilometer - bare slått av Skjernøya, som er på 55 kvadratkilometer.Det har bodd folk på Hille i minst to hundre år. Mange av husene i Hillevågen, øst på øya, er fra 1800-tallet. Med ett unntak brukes de som fritidsbolig. I et av husene bor det to til som også holder til her ute året rundt.Familien Seyffarth har holdt til her ute siden slutten av 1800-tallet, da Torsteins oldemor - Gurine Mathilde - jobbet i kolonialen på øya. Hun traff så Oluf som bodde i Mandal sentrum, og de stiftet familie på Hille. En folketelling fra midten av 1800-tallet viser at det bodde et 60 talls personer her ute, men at det økte i årene som fulgte til en topp på 1930-tallet da det bodde rundt to hundre personer på øya.- Da var det mange barnerike familier på Hille som dro opp antallet, forteller Torstein. For eksempel fikk Gurine Mathilde og Oluf åtte barn, noe som slett ikke var uvanlig.Da Torstein ble født på slutten av 1950-tallet, var det stadig færre som ville fortsette å bo på Hille etter hvert som den eldre generasjonen gikk bort. Også Torstein forsvant noen år på utdannelse og militærtjeneste. - Jeg var i militæret i Kirkenes, og fant ut at avstandene vi snakker om her ikke var noe å snakke om i forhold til Finnmark, selv ikke når man bor på ei øy, sier Torstein.Kona nikker. Hun er godt vant til øylivet etter mange sommerferier i barndommen på Askerøya ved Tvedestrand. Så da de ble sammen i 1982 og siden giftet seg ble de raskt enige om å bosette seg på øya, der Ove Martin og kona Borghild hele tiden hadde bodd. Fast båtfører
Vi ankommer Hille på en av de sjeldne kalde og vinterlige dagene på Sørlandet. Sola gnistrer i kulda. Tom Richard Olsen er fast båtfører til øya, og kjører hyttefolk og fastboende enten ut på bestilling eller til faste tider med konsesjon og økonomisk støtte fra kommunen.På brygga i Hillesund står Torstein, som spør etter post hos båtføreren. Men det kommer visst senere på dagen. Vi tråkker innover på øya på en grusvei. Han forteller om idylliske dager her ute, både på vinteren og sommeren. Et lite vann har i alle år gjort tjeneste som isbane for hans og Mikas fire barn. Og det er rikelige muligheter for skiturer for den skiglade familien når været tillater det.På veien passerer vi stedet der de skal sette opp en ny bolig. Etter mye fram og tilbake med å få byggetillatelsen, gjenstår nå bare noen formaliteter før byggingen tar til. Dagens bosted er midt inne på øya, men de vil gjerne tettere på sjøen der den nye boligen skal ligge.På vei ned mot «lærerboligen» ligger også fjøset, der Torstein har ni melkekyr. Han har dessuten 20 sauer som beiter fritt året rundt. - Det er nok på ren trass at jeg holder på med dette, sier Torstein. Vi går innom fjøset der kyrne raskt våkner til liv når utsikter til fôr melder seg. Han skufler fôret til dem og forteller at det naturlig nok er tungvint å drive med melkekyr på ei øy. Melka må over på store spann og tas inn pr lettbåt til Sjøbodvik der melkebilen kommer til faste tider. I all slags vær skjer den overfarten.- Det vil si, en gang måtte jeg gi opp. Sjøen var i vilt opprør, spannene spratt alle veier og jeg fant ut at det jo ikke stod om liv å få melka levert, flirer Torstein. Kyrne gir familien en viss inntekt, men en annen viktig grunn for å fortsette driften er for å holde kulturlandskapet på øya vedlike. Forsvinner dyrene, vil det ikke gå lang tid før Hille gror ned.I huset driver Mika og pakker til Sverige-tur. Mor, far og minstemann skal delta på Vasaloppet denne helga. Og vi skjønner fort at de stadig er på farta, denne familien, ikke minst gjennom en omfattende interesse for svømmeidretten. Mika er trener for Mandal svømmeklubb, i tillegg til å drive med svømmeundervisning for skolebarn i Mandal og Søgne og å være badevakt. Alt dette er bortimot en hundre prosent stilling.- Ja, når man bor her ute må man jo kunne svømme, smiler hun - og synes jo det er topp å kunne jobbe med hennes og familiens store interesse. For å bo på en øy, må man i tillegg kunne håndtere båter, båtmotorer og alt som hører med mer enn hva som er normalt for de fleste. Her i gården nytter det da heller ikke å bare å ha en båt - de har flere båter som brukes til frakt, til fiske og til Torsteins lekter som han bruker til diverse oppdrag i skjærgården. Blant annet har han mange oppdrag for skjærgårdstjenesten i Lindesnes og for hytteeiere som trenger å få fraktet matriale og slikt via sjøveien. Flott oppvekst
Ekteparet har fire barn. I tillegg til Hanne-Christine, er det Carl Henrik (18), Bernt Marcus (15) og Tord Eirik (12). Ingen er hjemme når Fædrelandsvennen er på besøk, men i følge Mika har alle hatt en flott oppvekst på Hille, uten biler og særdeles tett på natur og sjø. - Men det er klart at det nok kan være kjedelig noen ganger når alle vennene bor på land. Da gjelder det å ha stor takhøyde for overnatting av venner, smiler hun. Og skulle de ha behov for å overnatte i byen, kan de alltids bo hos besteforeldrene som bor tett på sentrum.Når ungene skal på skole, hentes de av skyssbåten hver morgen og på land står bussen. Torstein forteller at i hans oppvekst det lørdagsskole på gymnaset. - Da rodde jeg selv inn til land og syklet inn til byen. Det gikk fint, påstår han.Selv om det framstår nokså idyllisk å bo her ute, er det noe mor i huset savner: Spontanbesøk av venner og slekt. Hit ut kommer ingen «bare innom». Slikt må planlegges. - Det var litt sårt å venne seg til, at folk ikke kom av seg selv på besøk. Så vi må jo mase på dem. Dessuten tror de at det er et ork å hente dem på land, men det stemmer overhodet ikke, sier Mika og forteller om en del kommentarer i årenes løp om hun «fortsatt bor der ute»? - De trodde nok at jeg ikke ville holde ut, ler hun.En annen effekt ved å bo slik, er at man får et svært tett forhold til været. I årenes løp har det vært mye uvær å hanskes med, men det er svært sjelden at de er værfaste her ute. Men Mika forteller om da hun skulle føde første gang for 20 år siden. Fjorden var islagt, og hun måtte fraktes inn til byen noen dager i forveien for ikke å risikere føde på Hille. En og annen gang har tåke, mørke og dårlig vær dessuten hindret dem i å finne land og øy, men det har alltid gått bra. God helse
Vi takker for kaffen, og går over til Ove Martin. 85-åringen kommer gående i Felleskjøpets dress, med en stokk og plastpose med matvarer. Han var vært hos legen en tur, men bedyrer at han har vært velsignet med god helse gjennom hele livet. Bortsett fra å høre litt dårlig, er han en sprek kar.- Her har jeg det godt, sier han og tar av støvlene. Det er fem år siden han ble enkemann, men verken mens kona levde eller etter at hun gikk bort har han vurdert å flytte inn til byen. Her har han alt han trenger, og er glad for at Torsteins familie bor rett ved siden av og at en annen sønn, Karl Helge, stadig er innom.Så avrunder vi besøket ved å bli med Mika inn til land igjen med lettbåten. Hun skal til dagens økt i svømmehallen. - Da bruker hun 30 minutter herfra og inn til hallen. Litt merom hun bruker «kone-båten», smiler Torstein.Vi suser over fjorden i solskinnet og igjen forsikrer Mika oss om at det er helt topp å bo på Hille uten noen fastlandsforbindelse. Det tror vi henne så gjerne på.