Størst forventninger hadde jeg til Marit (Bjørgen). Men da hun ikke kom seg videre fra prologen, og vårt største forhåndshåp på herresiden, Jens Arne Svartedal, ble syk på morgenkvisten, var det gøy at svenskene endelig lyktes. For de har hatt en tung start på mesterskapet. På en totalt sett mørk norsk dag er det moro med våre svenske naboers knallsterke lag-innsats. Tre løpere på de fire første plassene i kvinneklassen, er helt enormt. Mest imponert ble jeg over løpet til gullvinner Emelie Öhrstig. Det så jo ikke ut som hun hadde noen problemer. En fullt fortjent seier. Løpet hennes virket så sterkt at jeg tror faktisk Marit skulle fått kamp helt til døren. Jeg vet hvordan Marit har det nå. Hun følte nok at det individuelle gullet glapp. Sprinten var nok hennes største sjanse i dette VM. Skiene hennes virket dårlige, og det skal hun få lov til å skylde på. Men det var nok ikke bare gliden som ikke stemte for Marit. Som de andre jentene, fikk hun nok et kick etter stafettgullet. Når du er så høyt oppe, skal det litt til å omstille seg til en ny øvelse.Samtidig skal vi ikke glemme at hun så langt har hatt et flott mesterskap. En gull, en sølv og bronse er veldig bra.Skuffet var nok Odd-Bjørn Hjelmeset også. Det var ikke mye om å gjøre før han var A-finaleklar. Men det beviser hvor små marginene er i idrett. Selvfølgelig veldig ergerlig at vi ikke fikk full uttelling i en øvelse vi har dominert helt siden den ble innført. Men det må være lov å ikke ha full klaff bestandig. På forhånd hadde vi to gullkandidater, selv om jeg var spent på Hetlands klassiske form. Sølvet hans reddet litt av dagen sett med norske øyne. Uansett; når vi feilet, var det kjempeartig at svenskene hevdet seg bra både i dame— og herreklassen. For jeg har følt med Sverige de første dagene. De har hatt en veldig dårlig start på VM. Derfor er det hyggelig at det løsnet for dem på sprinten.Gratulerer, Sverige! Fortalt til Frode Lindblom